Anders Holen, Simen J. Helsvig og Christian Ringnes

I et industribygg på Ensjø i Oslo ligger en kjønnsløs skikkelse med blomster i munnen. Skikkelsen er støpt i plastgips og malt med oljemaling, mens blomstene er i håndmalt bronse. På låret hviler en liten øgle.

– Er den ikke morsom, sier Christian Ringnes og peker på øglen. 

– Blir man ikke litt glad i den?

Ringnes påpeker at han er «over gjennomsnittet interessert i skulpturer», noe som får alle i rommet til å smile, siden forretningsmannen og eiendomsutvikleren har fylt en hel park på Ekeberg i Oslo med slike kunstverk. Da vi foreslår å møtes i atelieret til kunstner Anders Holen, er han ikke vanskelig å be, selv om han må tråkke seg mellom anleggsmaskiner og sølete hjulspor i kalosjer for å komme hit. Det var heller ikke vanskelig for Talent Norge å overtale han til å støtte prosjektet de hadde satt i gang med Astrup Fearnley Museet. I likhet med de andre samlerne, forpliktet Ringnes seg til et verk som ikke var laget av en kunstner han på det tidspunktet ikke visste hvem var.

– Hvordan man driver talentutvikling innen musikk, er åpenbart. Men hvordan gjør man det innen billedkunst? Det er ikke like enkelt. Da ideen om å koble sammen kunstsamlere, kunstnere og skribenter kom opp, var jeg veldig positiv, sier Ringnes.

Han fikk tildelt Anders Holen gjennom en god gammeldags loddtrekning på museet. Spenningsmomentet, sier han, var om han ville bli koblet til en kunstner som «drev med noe skulpturelt».

– Det er lov å være heldig!

Han smiler fornøyd. Da vi møtes er prosjektet ennå i en tidlig fase. Med både prosjekt- og arbeidsstipend skal Anders Holen bruke det neste året på å lage verket han skal stille ut som en del av Plattform for ung norsk kunst og kritikk. Ifølge Ringnes er det nettopp slik rammer unge kunstnere trenger.

– Det å ha økonomi til å jobbe konsentrert over tid, er viktig, sier han.

– I tillegg består dette prosjektet av et løp som ender med en utstilling. Et mål å jobbe mot. Det tror jeg gir en annen driv.

Frihet der det trengs
Ved et lite bord i atelieret står Anders Holen og plukker på noen små skulpturer. Evigbrennende stearinlys som skal støpes i bronse og males. Det er det han tror, i hvert fall. Overalt i atelieret er det slike pågående prosesser; nyoppståtte ideer, arbeider som snart er ferdige, feilslåtte forsøk som kanskje aldri blir noe av. Det å kunne tillate seg å være i slike prosesser, er viktig for en ung kunstner, sier Holen.

– Det jeg trenger mest, er frihet til å bruke tiden der det trengs. Det kan være å jobbe fysisk, men det kan også være å gruble på et arbeid eller bare lese seg opp på noe. Å la ideer få vokse fram.

For at ideene skal komme og utvikle seg, er det viktig med en form for økonomisk sikkerhet, sier han.

– Da jeg gikk ut fra Kunstakademiet hadde jeg tre jobber samtidig og drev et galleri i tillegg. Så skulle jeg lage kunst på toppen av det. For meg var det et vendepunkt da jeg ble tildelt Statens arbeidsstipend for tre år. Det ga en helt annen forutsigbarhet og ro. Denne gangen har jeg tillatt meg selv å være i en usikker, intuitiv tilstand over ganske lang tid. Det har vært utfordrende, men samtidig utrolig givende.

Skulpturen ved vinduet har akkurat kommet tilbake fra Kristiansand Kunsthall. Ett av mange steder hvor Holen har vist arbeidene sine siden etter at han gikk ut fra Kunstakademiet for åtte år siden. Men dette er første gang han lager et verk for en av landets største museumsinstitusjoner. Prosessen er både lik og litt annerledes, forteller han.

– Så langt har museet vært på to atelierbesøk, ikke bare kuratorene, men også kommunikasjonsstaben som forteller om hvordan de jobber med alt fra sosiale medier til plakater på trikker og busser. En tekniker var også med. Det er nytt. Jeg har et veldig behov for å ha kontroll på disse tingene, så det må jeg lære meg å slippe litt.

Kritikk og kapital
En annen gjest har kommet langt hyppigere. Simen J. Helsvig er skribent og kunstkritiker, og følger Anders Holen gjennom prosessen mot utstillingen på Astrup Fearnley Museet. I tillegg til å møtes i atelieret, sitter de noen ganger på kafé og bare prater. En tidsbruk som føles nærmest luksuriøs for en ung skribent, sier Helsvig.

– Da jeg ble spurt om å bidra, innså jeg ganske raskt at dette var en annen type oppdrag enn jeg var vant til. Rammene er uvanlig gode både tidsmessig og økonomisk. Det har vært spennende og fruktbart å ha disse samtalene med Anders over tid, og å kunne gå såpass dypt inn i hans kunstnerskap.

Helsvig er selv utdannet billedkunstner, men skjønte allerede under utdanningen at han hadde mer lyst til å skrive. Etter en bachelor i kunst ved Glasgow School of Arts, dro han til København for å ta en master i formidling og kunstteori. Tilbake i Norge begynte han å skrive for Kunstkritikk, hvor han både er anmelder og journalist.

– For meg har allsidighet vært nøkkelen til å kunne leve av skrivingen i det mange beskriver som en endetidsperiode for mediene, sier han.

– Det betyr også at du må ta veldig mange oppdrag, hoppe litt fra tue til tue og forholde deg til kunstlivets kalender som ofte setter begrensninger for hvor lang tid du kan bruke på en tekst. Det jeg tror jeg trenger mest, bortsett fra den akkumulerte erfaringen av å skrive mye over tid, er nettopp muligheten til å sette ned tempoet og gå dypere. Hvem er jeg når jeg skriver? Har jeg et prosjekt som skribent? Slike ting får man sjelden tid til å reflektere over i en vanlig arbeidshverdag.

Å spre ideene
Mange utstillinger som burde vært skrevet om, blir det ikke, sier Anders Holen. Som ung kunstner ender man ofte opp med å vise frem arbeidene sine for venner og kolleger i et kunstnerdrevet galleri, før de forsvinner igjen.

– Vi trenger flere stemmer som er trent i reflekterende og kritisk tekning, og som kan løfte diskusjonen og ta arbeidene dine og spørsmålene du stiller ut i en større offentlighet, sier han.

Møtene mellom Helsvig og han har handlet om atskillig mer enn bare arbeidene hans, forteller han.

– Ofte har vi snakket om ganske store begreper, en slags holdning til kunst. Samtaler som egentlig strekker seg langt forbi det kunstfaglige. Jeg føler meg heldig i den forstand at Simen selv er utøvende kunstner. Det gjør nok at enkelte ting kan forbli usagt.

Både skribentene og kunstnerne som er tilknyttet prosjektet har reist med Astrup Fearnley Museet til New York. Det gir en annen tyngde, sier Holen, når en museumsinstitusjon tar kontakt på dine vegne og ønsker å introdusere deg for sitt nettverk. Ringnes, som vet en del om hvordan slike nettverk og mekanismer fungerer, står ved siden av og nikker.

– Alt er veldig relativt i kunstverdenen, sier Ringnes.

– Det er smak og stemninger som rår, gallerier som kjører frem kunstnerne sine, som klarer å begeistre museer og samlere og som bidrar til penger og berømmelse. Det å få sjansen til å synes tidlig, er viktig. For alle faller det ikke like naturlig. Det kan denne satsingen gjøre noe med.

Han titter litt på skikkelsen ved vinduet igjen, fortsatt begeistret.

– Men det er klart, først og fremst må du være en god kunstner. Ellers er det ingenting som hjelper.

Anders Holen

  • Norsk kunstner født i 1986.
  • Utdannet ved Kunstakademiet ved Kunsthøgskolen i Oslo og Einar Granum Kunstfagskole.
  •  Representert av det italienske galleriet Giorgio Galotti.

Simen J. Helsvik 

  • Norsk skribent født i 1981.
  • Skriver jevnlig for Kunstkritikk.
  • Har en bachelor i kunst ved Glasgow School of Arts og en Master i formidling og kunstteori ved Det Kongelige Danske Kunstakademi.

C. Ludens Ringnes Stiftelse​​

  • Stiftelse etablert i 2003 av Christian Ringnes, med hovedfokus på kunst, kultur, opplevelser og miljøvern.
  • Stiftelsens hovedprosjekt er Ekebergparken i Oslo.
  • Ina Johannesen er stiftelsens direktør.

Les mer om Astrup Fearnley Museet: Plattform for ung norsk kunst og kritikk.

Les mer om utstillingen Sol og vår i januar - Neste generasjon i norsk samtidskunst.

Tekst: Kristin Valla
Foto: Birgit Solhaug