Johanne Hestvold, Ingrid Halland og AKO Kunststiftelse
Bortover en korridor, forbi en sykkel, en gaffeltruck og et par trekasser. Her ligger studioet til Johanne Hestvold. Ved første øyekast kan det minne mer om et snekkerverksted enn et kunstneratelier, med to store arbeidsbenker, materialer og hyller fulle av verktøy. Det er veggene som avslører hva som egentlig foregår her. Her henger tredimensjonale tegninger av rommet hvor Hestvold skal stille ut arbeidene sine på Astrup Fearnley Museet.
– Denne er basert på en sprayflaske, sier hun og peker på en form på en av tegningene.
– En sprayflaske?
– Ja, til å vaske pc-skjermer med.
Det er ikke første gang Johanne Hestvold stiller ut på muset på Tjuvholmen. I 2015 deltok hun i NN-A NN-A NN-A – Ny norsk abstraksjon sammen med 16 andre unge norske kunstnere – en utstilling som på mange måter er foranledningen til det programmet hun nå er en del av. Den gangen deltok hun med et verk som allerede var laget. Dette, sier Hesvold, er noe helt annet.
– For min del har tidsperspektivet og de økonomiske rammene rundt prosjektet gitt meg frihet til å jobbe med flere og mer forskjellige verk enn jeg har kunnet tidligere. Jeg har fått mulighet til å tenke mer helhetlig, og la ideer vokse fram over tid. Eksponeringen kunsten får på Astrup Fearnley Museet, er i seg selv er en mulighet. Det er ganske motiverende, det å bli vist en sånn tillit av en institusjon, sier hun.
Umiddelbar kjemi
Et bilspeil. Et spisebrett. En støpeform. Slike ting danner utgangspunktet for de formene Johanne Hestvold jobber med akkurat nå. Tidligere har hun ofte gått i dialog med nokså konkrete verk og kunstnere fra kunsthistorien, men nå altså, helt vanlige objekter. En liten plastdings man kan finne hundrevis av på Biltema, for eksempel.
– Tenker du at man skal kunne se teksturen i denne? spør Ingrid Halland og kjenner litt på en pappkartong.
– Jeg er ikke helt sikker. Kanskje noe, svarer Hestvold.
De har stått sånn før, de to, og snakket om kunsten som oppstår i dette rommet. Det som blir til her skal Ingrid Halland skrive om i katalogen til utstillingen som avslutter Plattform for ung norsk kunst og kritikk. For de to fortonet det første møtet seg nærmest som en blind date.
– Vi møttes på Kaffebrenneriet, sier Halland.
– I november 2017, sier Hestvold.
– Vi måtte liksom kjenne på om det kom til fungere. Det er litt sensitivt, det å skulle samarbeide over så lang tid. Heldigvis skjønte vi raskt at det kom til å gå bra, sier Halland. Hun arbeider og underviser til daglig ved Institutt for filosofi, idé- og kunsthistorie og klassiske fag ved Universitetet i Oslo, og har en doktorgrad fra samme sted. Det var Astrup Fearnley Museet som kontaktet Halland og spurte om hun kunne tenke seg å være med på prosjektet.
– Jeg tror aldri jeg har vært borti noe lignende. Jeg har skrevet en del katalogtekster, og ofte er ikke tidsrammene så gunstige. Når du har full jobb og blir spurt om å bidra til en katalog halvannen måned før den skal i trykken, da blir det ofte vanskelig. Dette var et prosjekt på helt andre premisser. Det er heller ikke en katalogtekst i tradisjonell forstand, noe som er ganske spennende. Helt i starten spurte jeg museet om de hadde noen spesielle retningslinjer eller forventinger til teksten. De sa bare: Du står helt fritt. Det synes jeg var fantastisk. Da var jeg solgt.
Møter i atelieret
Møtene mellom de to har funnet sted i atelieret eller på kafé. Noen ganger viser Hestvold frem skisser, forklarer hvilke framgangsmåter hun bruker og hvilke spesifikke aspekter hun synes det er viktig å få fram i formene.
– Måten Johanne jobber med verkene har vært viktig for hvordan jeg har utviklet det argumentet jeg mener verkene hennes inviterer til, sier Halland. – Men like viktig har det vært å snakke om andre ting. Om bøker vi har lest, rotløshet, å vokse opp på Sørlandet, om religion og moral.
– For meg har det vært utrolig spennende å diskutere arbeidet mitt med en som har en annen tilnærming til kunstfeltet enn meg, sier Hestvold.
Og så er det en tredje stemme som henger seg på:
– Det er ganske unikt dette, at man kobler sammen en kunstner og en skribent i samme prosjekt. Jeg har i hvert fall ikke hørt om noe tilsvarende, sier Beate Mjaaland.
Mjaaland er daglig leder for AKO Kunststiftelse, som har bidratt med støtte til Johanne Hestvolds arbeid. Det visste de riktignok ikke da Nicolai Tangen, som er mannen bak stiftelsen, sa ja til prosjektet. AKO Kunststiftelse har konsentrert sin samling rundt kunst fra forrige århundre, og befatter seg normalt ikke med samtidskunst i det hele tatt. Her har de gjort et unntak.
– For oss har det vært kjempespennende å være med på dette. Jeg visste ikke hvem Johanne var på forhånd, men da vi ble koblet sammen, leste jeg om henne, og da ble jeg veldig glad. Vi har mange skulpturer i samlingen vår, blant annet Ødipus-skulpturene til Åse Texmon Rygh, så da var dette ekstra morsomt, sier Mjaaland.
Hun vender seg mot Hestvold.
– Jeg liker at du jobber med litt sånne store, mannlige skulpturer. Et verk inspirert av en sprayboks. Det er liksom ikke så feminint.
Ukonvensjonelt grep
I huset på Ensjø er det tett mellom kunstnerne. Mange av dem befinner seg på samme sted i karrieren som Hestvold, som har stilt ut jevnt og trutt siden hun debuterte på Høstutstillingen i 2012. Ennå befinner hun seg i det hun selv beskriver som en etableringsfase.
– Det er en periode med mye usikkerhet hvor man gjør en del grovarbeid, både praktisk og kunstnerisk, sier hun.
– Veldig mange ting skal prøves for første gang. Det er lite forutsigbarhet, og en god del konkurranse. Noen av de største utfordringene synes jeg er å ikke la seg stresse av alt som er nytt, å være raus og rydde tid til å være på atelieret. Å ikke lage hastverksarbeid selv om produksjonen er høy.
Hvor lenge hun får være i akkurat dette studioet, vet hun ikke. På et tidspunkt skal bygget rives, sier hun, og kunstnerne må lete etter andre steder å være. Enn så lenge skal hun ferdigstille verket til utstillingen her. I starten av et prosjekt bruker hun gjerne tid på å samle stoff, lage skisser, notere og formulere ideer. Det er en periode hvor hun tester ut materialer hun har lyst til å jobbe med før hun går over til å produsere verkene, slik hun har begynt med nå.
– Jeg tror det viktigste for meg, er det å ha nok tid. Det, og samtidig et mål å jobbe mot. Gjerne også noen man stoler på som man kan diskutere prosjektet sitt med, enten det er en lærer, en venn eller en kollega. For meg har det vært veldig spennende å ha Ingrid å snakke med denne gangen. Det er et ganske ukonvensjonelt grep, de koblingen som er gjort her. Samtidig har det ikke lagt noen føringer for verken mitt eller Ingrids arbeid. Trioen er et rammeverk, men vi står helt fritt.
Johanne Hestvold
- Norsk kunstner født i 1988.
- Utdannet ved Kunstakademiet i Bergen og Kunsthogskolan i Malmö.
- Debuterte på Høstutstillingen i 2012 og kjøpt inn av Astrup Fearnley Museet.
Ingrid Halland
- Debuterte på Høstutstillingen i 2012 og kjøpt inn av Astrup Fearnley Museet.
- Kunsthistoriker og skribent født i 1988.
- Arbeider og underviser ved Institutt for filosofi, idé- og kunsthistorie og klassiske fag ved Universitetet i Oslo.
- Doktorgrad i Kunsthistorie fra Universitetet i Oslo, gjesteforsker ved Columbia University.
AKO Kunststiftelse
- Grunnlagt av forretningsmannen Nicolai Tangen i 2013.
- Har som mål å øke publikums tilgang til nordisk kunst fra det 20. århundre.
- Samlingen vil bli en del av Kunstsiloen i Kristiansand, tidligere Sørlandets Kunstmuseum, som vil åpne i 2021.
- Beate Mjaaland er daglig leder for stiftelsen.
Les mer om Astrup Fearnley Museet: Plattform for ung norsk kunst og kritikk.
Les mer om utstillingen Sol og vår i januar - Neste generasjon i norsk samtidskunst.
Tekst: Kristin Valla
Foto: Birgit Solhaug
