Knut Olav Åmås, direktør Fritt Ord

Hvordan vil du beskrive situasjonen for kunstskribenter som ønsker å livnære seg av dette i Norge i dag?

– Det er et tøft liv å være kritiker og fri skribent. De siste årene er det blitt noen flere større stipender, både fra Staten og Stiftelsen Fritt Ord, men det er krevende å sette sammen en inntekt slik at man kan leve av kritikk alene. Aviser og tidsskrifter betaler jevnt over dårlig for anmeldelser og essay, og flere steder har honorarene stått stille, eller til og med blitt redusert. I Norge har vi hatt et kulturløft mellom 2005 og 2013 med økte statlige kulturbudsjetter, men her har kritikken dessverre ikke fått følge med. Resultatet er at mange kritikere må gjøre noe annet ved siden av. Fritt Ords ti årlige kritikerstipender er et forsøk på å hjelpe noen av disse til å kunne konsentrere seg. I tillegg gir vi et betydelig antall bevilgninger til enkeltprosjekter som gjelder kritikk.

Hvordan skiller dette prosjektet seg fra andre prosjekter dere støtter?

– I dette tilfellet innebærer det en uvanlig grad av nærhet mellom kunstner og skribent. Det er også en muligheten for skribenten til å gå i dybden av et kunstnerskap over lang tid. Det tror jeg kan tilføre begge parter noe som er profesjonelt utviklende. Kunstnerne får et observerende og uavhengig blikk underveis i prosessen, mens kritikeren får god tid til å tenke gjennom sin analyse. Det har man ikke alltid mulighet til når man kanskje skriver 20-30 anmeldelser i året med stramme tidsfrister. Jeg håper det kommer interessante tekster ut av dette som lærer offentligheten om spennende, nye kunstnerskap. Og så tror jeg at hvis kritikken skal være viktig og god, må den ikke bare være rettet mot sitt eget felt, men mot hele den interesserte allmenheten.

Hva tenker du om at en institusjon som Astrup Fearnley Museet selv tar initiativ til å styrke kritikken og journalistikken på sitt område?

– Hvis dette var hovedmodellen, altså at kritikken ble finansiert av institusjoner i samme felt, kunne det selvsagt blitt et problem. Men slik er det ikke, og slik vil det neppe bli. I dette prosjektet er det avgjørende at museet ikke styrer innholdet i de ferdige tekstene, men at skribentene får arbeide fritt og selvstendig, slik også kunstnerne må. Jeg tror med fordel at nytenkende prosjekter som dette kan gjentas så lenge hoveddelen av kulturkritikken er finansiert på andre måter. Dette er et eksperiment som er organisert på en måte som er et sjelden unntak i feltet. Det fortjener å bli prøvd.