Constance Tenvik, Maria Horvei og Bettina Ford Jebsen
På veggene hjemme hos Bettina Ford Jebsen henger det like mye kunst som i et mellomstort galleri. Det er likevel ikke så ofte vi ser denne kunsten, for i likhet med de fleste andre private kunstsamlere har hun og ektemannen Hans Peter Jebsen bygget opp samlingen sin i det stille. Her henger ikke kunsten først og fremst på utstilling, men lever i harmoni med møbler og bøker i store, lyse rom.
– Vi begynte å samle da vi bodde i New York på slutten av 1980-tallet, sier Jebsen og viser oss inn i spisestuen hvor det henger store malerier av Per Kirkeby og Olav Christopher Jenssen
– Etter hvert er det nordiske blitt kjernen i samlingen, men det var ikke gitt. Vi kunne lett ha gått mange andre veier.
Bettina Ford Jebsen er tidligere profesjonell ballettdanser, og har sammen med ektemannen i flere år samarbeidet med Talent Norge om talentutviklingsprogrammet Crescendo. I Plattform for ung kunst og kritikk er Jebsen med på å finansiere ett av verkene.
– Min mann og jeg brenner for og har stor glede av å se unge mennesker lykkes. Da trenger man ofte litt ekstra hjelp i sårbar fase etter endt utdanning. Det jeg opplever som berikende i dette tilfellet, er at det er Astrup Fearnley Museet som gjør koblingene, sier Jebsen.
Hun beskriver øyeblikket da hun fikk tildelt Constance Tenviks navn under loddtrekningen på museet som et lykketreff.
– Det er noe med fargene og materialene hun bruker som gjør arbeidene hennes spennende. Hun representerer en fantasiverden som har mye teater i seg. Men hva som skjer med verket hun lager til Astrup Fearnley Museet, det vet jeg ikke. Jeg støtter først og fremst prosjektet ved å bidra med midler til et arbeid. Det er ikke sånn at jeg tenker at det skal passe i et hjørne av spisestuen.
Romslige rammer
Denne dagen er det dekket til lunsj her inne. Egentlig skulle Constance Tenvik vært med, men hun befinner seg for tiden i Paris, i stedet er det Maria Horvei, redaktør og kunstkritiker, som får servert lunsj og kaffe. Horvei skal skrive den hittil fyldigste teksten om Constance Tenviks kunstnerskap.
– Mange kunstnere jobber ganske hardt og lenge uten å bli gjenstand for denne typen kritisk drøfting, sier hun.
– Du kan få en god presentasjon eller kanskje et essay i forbindelse med en utstilling, men ikke alle visningssteder har mulighet til det. Neste skritt er en mer omfattende katalogtekst, men det er det stort sett bare de største institusjonene som holder seg med.
Det er ikke først og fremst viljen eller evnen hos skribentene det står på, understreker Horvei, men de økonomiske rammene som begrenser omfanget av en kritisk drøfting av kunst. Selv begynte hun å skrive for ulike nettsteder tidlig i tjueårene, og var i en periode redaksjonssjef for magasinet SMUG. Hun sier det var fantastisk å fly til New York som tjueåring for å intervjue Bjarne Melgaard, men har nå, nesten 10 år senere, åpenbart ristet av seg romantikken ved å skrive nesten gratis for å akkumulere nok arbeidsprøver til å få jobb i avis – noe hun etter hvert gjorde. I dag er hun tidenes yngste redaktør for tidsskriftet Vinduet.
– Slik situasjonen er i Norge i dag, kan du ikke livnære deg som kritiker med mindre du har et stipend. Redaksjonene har rett og slett ikke penger til å kompensere skribentene for deres fulle arbeidsinnsats.
Jeg er både redaktør og skribent, så jeg kan forstå begge sider. I dette prosjektet er både de økonomiske og tidsmessige rammene usedvanlig romslige. Det stiller også noen krav til meg som skribent og det faglige arbeidet, sier Horvei.
Tid til å tenke
Maria Horvei og Constance Tenvik møtte hverandre da Tenvik gikk på Kunstakademiet, og har fulgt hverandre siden. Da Tenvik noen dager senere viser rundt i atelieret hvor hun jobber i Paris – via FaceTime – refererer hun til Horvei vel så mye som en sparringspartner som skribent.
– Det er ikke så mange kunstnere på min alder som får mulighet til å bli skrevet om på denne måten. Maria er en skarp og interessant tenker, og det at hun tar seg tid til å gå grundig inn i kunstnerskapet mitt, synes jeg er veldig verdifullt, sier Tenvik.
Hun har hatt residens i Paris i to måneder gjennom Ingrid Lindbäck Langaards stiftelse. I studioet, som ligger i bydelen Marais, står en hvit arkitektmodell av rommet hun skal fylle i Astrup Fearnley Museet. Tenvik forteller at hun jobber med et stort vevearbeid som skal tjene som et slags forheng – en dør om man vil – inn til hennes kunstneriske verden. Det å kunne vie et helt år til produksjon, gjør at hun kan tenkte større og trekke inn flere samarbeidspartnere.
– I de siste utstillingene mine har jeg takket være arbeidsstipend og prosjektstøtte hatt mulighet til å jobbe mer med ideer over tid. Jeg har reist til Skottland for å gjøre forarbeid, blant annet, og har samarbeidet med nye mennesker som musiker Jenny Hval. For meg er det viktig å kunne eksperimentere og prøve ut ideer selv om de til slutt viser seg å ikke bli noe av. Noe av det fine med dette prosjektet er at vi kan vie et helt år til produksjon. Vi trenger ikke gjøre en masse småting ved siden av som tar oppmerksomheten bort fra kunsten.
En varig modell
I likhet med de andre kunstnerne i satsingen, er Tenvik verken helt ubeskrevet eller fullt etablert. Hun er et sted midt imellom. Hun har stilt ut bredt, er blitt kjøpt inn av Moderna Museet i Stockholm og er relativt godt omskrevet i norsk presse, blant annet i forbindelse med utstillingen Myk Harnisk på UKS og Kunstnernes Hus som åpnet i fjor. Kunstutdannelsen har hun fra Norge og USA, to land hvor det å skulle leve som kunstner arter seg nokså forskjellig.
– I USA er alt mye mer ekstremt. Det er ofte enten eller i kunstverdenen; enten må du ha tre jobber og slite som et helvete, eller så er du en av de få utvalgte som kan nå lenger enn med all verdens norske stipender. Risikoen er høyere i USA, og det er mer markedsstyrt, sier hun.
De siste årene har hun hatt arbeidsstipend i Norge, men sier at det også kan være utfordrende å balansere produksjon i atelieret med det å formulere en søknad før man i det hele tatt har begynt å jobbe. I Plattform for ung norsk kunst og kritikk finnes det ingen søknadsbunke. Her er kunstnerne og skribentene plukket ut av Astrup Fearnley Museet selv.
– Jeg tror at når en kunstner blir behandlet med den type sjenerøsitet, så blir man sjenerøs tilbake. Denne strukturen føles ganske trygg, samtidig som det sikkert er mange måter å komme seg dit på. Kulturrådet gjør en kjempejobb. Det samme gjør Norske Billedkunstnere. Det er veldig bra at det finnes ulike insentiver som ivaretar kunstnere på forskjellige nivåer, sier Tenvik.
Når Bettina Ford Jebsen skulle gå inn i prosjektet med midler, var det avgjørende at det ble jobbet fram en modell som kan foredles over tid.
– Det er heller ikke sånn at dersom vi sier ja én gang, så triller det inn penger i all fremtid, sier hun.
– Vi må stoppe opp underveis og gjøre korreksjoner, tilpasse kartet til terrenget og se på måloppnåelsen. Får vi en modell som fungerer, kan den forhåpentligvis implementeres til andre museer. Jeg har litt tro på det, å finne frem til modeller som fungerer flere steder. Man behøver ikke å finne opp hjulet hver gang.
Constance Tenvik
- Norsk kunstner født i 1990.
- Har en Master of Fine Arts fra Yale School of Arts fra 2016 og en Bachelorgrad i billedkunst fra Kunstakademiet i Oslo.
- Tenvik jobber med både skulptur, performance, video og tegning, og er innkjøpt av Moderna Museet i Stockholm.
- Hun har stilt ut blant annet ved Kristiansand Kunsthall og Loyal Gallery i Stockholm, og hadde høsten 2017 dobbeltutstillingen Myk Harnisk på Kunstnernes Hus og UKS i Oslo.
- Hun er representert av Loyal Gallery i Stockholm.
Maria Horvei
- Norsk skribent og redaktør født i 1988.
- Har en mastergrad i Kunsthistorie fra Universitetet i Oslo og har skrevet for blant annet Kunstkritikk, Klassekampen og Bergens Tidende.
- Horvei er fra 2018 redaktør for det litterære tidsskriftet Vinduet.
Bettina Ford Jebsen
- Tidligere danser i Nasjonalballetten.
- Eier av Ford Jebsen-samlingen sammen med ektemannen Hans Peter Jebsen.
- Er også bidragsyter til talentutviklingsprogrammet Crescendo sammen med ektemannen, Trond Mohn og Sparebankstiftelsen DNB.
Les mer om Astrup Fearnley Museet: Plattform for ung norsk kunst og kritikk.
Les mer om utstillingen Sol og vår i januar - Neste generasjon i norsk samtidskunst.
Tekst: Kristin Valla
Foto: Birgit Solhaug
