Henrik Olai Kaarstein, Nicholas Norton og Talent Norge
I enden av en lang, bratt trapp, høyt over mylderet i en av Brussels bydeler, ligger leiligheten til Henrik Olai Kaarstein. Store vinduer øser lys inn i gamle rom hvor de fleste kanskje ville hatt en spisestue eller en sofa. Hos Kaarstein er det kunsten som fyller mesteparten av arealet. Ett verk i hver stue, omfangsrike arbeider som begynner øverst på veggen og brer seg utover gulvet. De ligner store malerier, men er laget av tekstil.
– Har du malt disse blomstene? spør Maria Mediaas Jørstad, daglig leder i Talent Norge.
– Nei, de er klippet ut fra servietter, sier Kaarstein.
– Servietter?
– Ja.
Han smiler litt.
– Jeg er veldig tiltrukket av blomster, så med en gang jeg ser ting med blomstermotiv, enten det er en t-skjorte, et håndkle eller noe annet, så må jeg bare kjøpe det.
Det er disse to verken som skal til Astrup Fearnley Museet. For Jørstad er det første gang hun ser dem under utvikling.
– Det er dette arbeidet vårt i Talent Norge handler om, sier hun.
– Ikke bare strukturer og ordninger, men å se unge kunstnere utøve virket sitt og undersøke hvilke behov de har. Det fine med å være samler i dette prosjektet, er at vi får lov til å følge Henrik og prosessen på nært hold. Vi lærer hva som fungerer og hva som ikke fungerer, og kan ta lærdom av det. Jeg er utrolig takknemlig for at vi kan ha den dialogen.
Et profesjonalisert miljø
Det er første gang de møtes, sammen med skribent Nicholas Norton. Det skyldes først og fremst logistikk, siden Henrik Olai Kaarstein bor i Brussel, og har hatt base her i to og et halvt år. Han har kunstutdannelsen sin fra Staatliche Hochschule für Bildende Künste – Städelschule i Frankfurt, etter å ha søkt seg inn på flere ulike kunstskoler i Skandinavia og fått avslag. På den tiden var han ikke engang sikker på at det var kunstner han ville bli. Han lagde «bilder av ting», men var usikker på om han kunne kalle dem kunst.
– På skolen kom jeg inn i et miljø som var veldig profesjonalisert. De fleste på kullet var eldre enn meg, mange av dem hadde ganske klare planer og ambisjoner. De snakket om kunst på en annen måte enn jeg var vant til. Jeg lærte av det, om hvordan strukturene og systemene i kunstverdenen fungerer og hvordan gallerister og kuratorer på ulike måter virker inn på et kunstnerskap.
Det andre året på skolen ble Kaarstein kontaktet av det italienske galleriet T239 som hadde funnet fram til han gjennom en felles bekjent. Han hadde sin første soloutstilling hos dem bare 23 år gammel. Siden har han hatt ytterligere to utstillinger i deres gallerier i Italia.
– Samarbeidet med dem har vært veldig viktig, sier han.
– Det er et kvalitetsstempel, det at noen går god for deg og sier at dette vil vi satse på. De tjener nok ikke så mye penger på meg ennå, men er veldig bevisste på at ting tar tid. De sørger for å ha kontakt med samlere og andre potensielle kjøpere, ordner med transport av verker, kontrakter, den type ting.
Han har to samlere, sier han, som har fulgt han en god stund. De er på alder med foreldrene hans, og han møter dem jevnlig for å drikke kaffe eller spise lunsj. Som regel snakker de ikke om kunsten hans, men om alt mulig annet.
– De tenker nok på arbeidene mine på en ganske annerledes måte enn jeg selv gjør. Det synes jeg er helt fint. Jeg blir alltid veldig glad når jeg selger noe, det er en deilig følelse. Ikke bare fordi det kommer penger inn, men fordi verket settes i en ny sammenheng når det blir kjøpt. Noen vil ha det. Det føles bra.
Tidlige kunstnerskap
Den første offentlige institusjonen som kjøpte et verk av Henrik Olai Kaarstein, var Astrup Fearnley Museet. Det skjedde i forbindelse med utstillingen NN-A-NN-A- NN-A – New Norwegian Abstraction, hvor Kaarstein var en av kunstnerne. Da han ble spurt om å være med på Plattform for ung norsk kunst og kritikk, presenterte museet en liste med potensielle skribenter. Henrik Olai Kaarstein og Nicholas Norton møttes over en øl på Grünerløkka for å finne ut om museets match-making var fruktbar.
– De økonomisk betingelsen og tidsrammen var veldig bra, men for meg var det viktig at også dialogen fungerte. Det vet man aldri før man møtes, sier Nicholas Norton.
De er like gamle de to. Norton har skrevet siden han tok en Master i Kunsthistorie ved Universitetet i Oslo og ble kontaktet av magasinet Billedkunst. Etter hvert begynte han også å bidra til Kunstkritikk.
– I begynnelsen dekket jeg ofte utstillinger på institusjoner, men nå foretrekker jeg faktisk å skrive om unge kunstnere på mindre steder. Det å få ta for seg et kunstnerskap tidlig kan være utfordrende, men det er også en anledning til å presentere en tolkning som blir stående. Det er rom for å være sjenerøs. Du vet at det er viktig for kunstnerne å bli skrevet om, blant annet med tanke på at de skal søke støtte og stipender senere.
For unge kunstnere er det viktig å ha kritikere fra flere generasjoner, mener Norton. Også fra sin egen.
– Jeg tenker på hvordan en del voksne kritikere skrev om Gardar Eide Einarsson i begynnelsen, med alle hans referanser til tegneserier. Noen fremstilte dette som noe kryptisk som krevde masse forkunnskaper. Jeg tror det er vel så mye knyttet til ståsted og hvilken generasjon du tilhører. De etablerte kunstkritikerne på den tiden leste kanskje ikke Marvel-tegneserier da de var 15 år.
En egen stemme
Leiligheten i Brussel er full av referanser den også. Noen ganger blir de fysisk en del av kunstverket, som en samling gamle smykkekataloger fra auksjonshuset Christies som Kaarstein kjøpte fra et dødsbo på Frogner i Oslo. Noen av smykkene har han klippet ut og limt inn i verket som skal vises på Astrup Fearnley Museet. Han sier det er litt rart å ha folk i leiligheten, er vant til å stå der og jobbe alene. Etter hvert skal han ta med seg arbeidene til Oslo og ha base der fram mot utstillingen. Han sier at han liker å ha en deadline, men at han egentlig ikke er så glad i å lage verk til spesifikke rom eller anledninger.
– Jeg synes kanskje det fjerner noe av egenhetene i arbeidene. Når jeg lager verk, liker jeg å se på dem som enkeltarbeider, så jeg prøver å komme bort fra tanken om at dette er arbeider til en spesiell utstilling.
Hva som skal skje med verkene etter at de har vært vist på Astrup Fearnley Museet, vet verken han eller Talent Norge.
– Det skal vi snakke om, Henrik og jeg. Det eneste vi vet, er at vi ikke skal selge det. Vi er ikke en sånn type virksomhet, sier Maria Mediaas Jørstad.
For det meste har hun sittet på gulvet og lyttet. Av og til stiller hun spørsmål, og man får inntrykk av at det foregår en slags stille dokumentasjon i tankene.
– Det er ikke alltid å se lett for Talent Norge som organisasjon å se ting fra dette perspektivet, sier hun.
– Derfor er jeg utrolig glad for å være her. Jo mer jeg treffer unge kunstnere, desto mer forstår jeg at de trenger rom og tid til å utvikle en selvstendig stemme. Tiden etter endt utdanning, før man blir helt etablert, er spesiell. For at nye kunstnerskapene skal komme fram, tror jeg det er viktig at vi hegner om denne tiden.
Henrik Olai Kaarstein
- Norsk kunstner født i 1989.
- Utdannet ved Staatliche Hochschule für Bildende Künste – Städelschule i Frankfurt am Main, Tyskland.
- Representert av galleriet T293 i Italia og kjøpt inn av Astrup Fearnley Museet.
Nicholas Norton
- Norsk kunstskribent født i 1989.
- Har en Master i Kunsthistorie fra Universitetet i Oslo.
- Skriver for Kunstkritikk og jobber i tillegg ved Atelier Nord i Oslo.
Talent Norge
- Norsk selskap stiftet i 2015, som eies av Kulturdepartementet, stiftelsen Cultiva og Sparebankstiftelsen DNB.
- Daglig leder er Maria Mediaas Jørstad.
- Styreleder er John G. Bernander.
- Talent Norge er en av initiativtakerne bak Plattform for ung norsk kunst og kritikk.
Les mer om Astrup Fearnley Museet: Plattform for ung norsk kunst og kritikk.
Les mer om utstillingen Sol og vår i januar - Neste generasjon i norsk samtidskunst.
Tekst: Kristin Valla
Foto: Birgit Solhaug
