Mercedes Mühleisen, Nora Joung og Clarksons
– Jeg vil ikke opp, sier Mercedes Mühleisen. – Jeg vil heller sidelengs og innover. Inn dit hvor det virkelig blir interessant. For min del er jeg mer opptatt av utvikling enn av karrieremuligheter.
Atelieret hennes på Ensjø i Oslo ligner mest på et stort kontor. Bare noen få gjenstander forteller at arbeidet som utføres her er av mer kunstnerisk karakter. En knipetang, for eksempel. Et målebånd. En boks med maling. Det er ti år siden hun gikk ut fra Kunstakademiet i Oslo med en bachelorgrad i billedkunst, siden den gang har hun stilt ut en rekke steder, blant annet på Kunstnernes Hus i Oslo og ved LIAF i Lofoten. Hun har nå kommet til et sted i karrieren, sier hun, hvor hun kan leve av det kunstneriske arbeidet.
– Utfordringen er selvsagt at kunstnerlivet er usikkert, sier hun.
– Jeg vet hva jeg har nå, men ikke om et år. Jeg fikk barn i sommer, og for meg blir det viktig å finne en balanse mellom jobb og det å være forelder.
Det mest iøynefallende innslaget i atelieret til Mühleisen har med akkurat dette å gjøre: En vegghengt krybbe som er festet i ett av rørene i taket. Her ligger sønnen på tre måneder når hun jobber. Foreløpig har hun kunnet gjøre det i ro og mak i hele år.
– Det jeg synes er fint med dette prosjektet, er at det er fokusert på gode lønnsbetingelser for både kunstner og skribent. Det blir nedprioritert i de fleste budsjetter, men ikke her. Det å få skikkelig lønn er i seg selv en mulighet til å utvikle kunstnerskapet sitt.
Skaper forventning
To dører lenger ned sitter Nora Joung. Hun er både kunstner og skribent, men er tilknyttet Plattform for ung norsk kunst og kritikk i kraft av det siste. Joun begynte å skrive allerede da hun studerte til en mastergrad i billedkunst på Kunstakademiet i Oslo. Hun tok et skrivekurs hvor en av skribentene i Kunstkritikk var gjestelærer, og ble anbefalt for sjefredaktøren. Siden har hun skrevet der fast.
– For meg er det en måte å bidra til utviklingen av et fagmiljø som jeg selv er investert i. Jeg tenker at kunstfeltet er helt avhengig av kritikk. Det er en del av fagfellesskapet, og en helt nødvendig del av en informert offentlighet, sier hun.
Parallelt med skrivingen har hun jobbet med sitt eget kunstnerskap, noe arbeidsrommet også vitner om. Her er redskaper og bøker om kunstteori. Fotoutstyr. Skisser. Da forespørselen om å bidra som skribent til Plattform for ung norsk kunst og kritikk kom, ble det vekting for og imot. Til slutt bestemte Joung seg for å si ja, ikke minst fordi hun kjente til kunstnerskapet til Mühleisen fra før. Skulle noen først skrive om det, tenkte hun, ville hun gjerne bidra.
– Tekstproduksjon er en ganske viktig del av utviklingen til et ungt kunstnerskap. Det å gi unge kunstnere en så omfattende presentasjon som i dette tilfellet er egentlig ganske oppsiktsvekkende. En slik tekst skaper jo en del forventninger til kunstnerskapet senere, så det blir spennende å se hvordan for eksempel Talent Norge følger dette opp, sier hun.
Som regel møtes de to for å prate sammen og diskutere arbeidet som gradvis tar form i atelieret. De snakker også om Mühleisens tidligere arbeiderer og det som ligger til grunn for det nye. Skjønnlitteratur, for eksempel, som er en viktig del av det nye verket.
– Jeg synes det er kjempefint å ha Nora her som en samtalepartner, sier Mühleisen.
– Etter møtene har det ofte dukket opp bøker på pulten i atelieret mitt, bøker Nora har tenkt kan være relevante i forhold til det vi har snakket om eller at jeg vil ha glede av å lese. Det har vært en berikelse for meg, både samtalene og lesingen.
Nyhetens interesse
I mai reiste alle kunstnerne og skribentene tilknyttet Plattform for ung norsk kunst og kritikk til New York. Her fikk skribentene møte erfarne amerikanske kritikere, blant annet Peter Schjeldahl fra The New Yorker og Jason Farago fra The New York Times. Nora Joung sier at hun ikke tror det er noen ulempe for en kritiker å selv være kunstner, men at det heller ikke er med på å forme tekstene hennes. Når hun skriver, står hun på utsiden. Hun deltar ikke. Som kunstner vet hun imidlertid litt om hvilke mekanismer hun kan være med på å sette i gang som skribent.
– Det er et veldig sterkt nyhetspreg også i kunstfeltet, sier hun.
– Sånn sett skiller det seg ikke så mye fra underholdningsindustrien. Er man på vei opp, er man ofte ønsket veldig mange steder. Det kan også føre til et halsbrekkende produksjonskrav og i noen tilfeller rett og slett overeksponering i en tidlig fase.
Hun tror ikke noen av kunstnerne tilknyttet prosjektet står i fare for det, men synes likevel det er noe man bør være bevisst på.
– Statistikken forteller oss hvordan det går med en del kunstnere når de er forbi denne nyhetsfasen. Det innbyr ikke til veldig stor optimisme. Mange kunstnere ønsker seg nok en større autonomi når de bygger et kunstnerskap, og å være mindre avhengig av en institusjonell ramme for å gjøre det bra.
Styrke kulturlivet
På skrivebordet til Mercedes Mühleisen står en modell av verket hun lager til Astrup Fearnley Museet. Den er i leire, og er plassert oppå en pappeske. Fire små mennesker som står og sitter rundt et vannspeil. En video skal projiseres på vannflaten, slik at ansiktet snakker. Ordene har hun hentet fra bøker hun har funnet på biblioteket mens hun har gjort forarbeid.
– Hvor store blir de? spør Peter M. Anker som sitter på kontorstolen like ved.
– Omtrent som oss, sier Mühleisen og viser med hendene.
– Er de litt narsissistiske?
Hun tenker seg litt om.
– Jeg har nok tenkt på det mer som et bevissthetsteater. Jeg har reflektert ganske mye rundt hva bevissthet er i dette prosjektet.
Peter M. Anker nikker. Han representerer det internasjonale skipsmeglerhuset Clarksons som er med på å finansiere verket.
– I utlandet er det mer tradisjon for at enkeltindivider og bedrifter støtter kunstnere, men kanskje ikke like mye i Norge. Vi syntes dette var et godt initiativ, og etter hvert ble vi selvsagt veldig nysgjerrige på hvilken kunstner vi skulle støtte. Det er en artig modell, dette her. En virkelig forundringspakke, sier han.
Clarksons har kontorer i over 20 land og er opptatt av å gi noe tilbake til de samfunnene de opererer i. I noen tilfeller, sier Anker, er det mest hensiktsmessig å satse på helse og utdanning. I Norge passer det bra å bidra til kulturlivet. Mercedes Mühleisen sier at denne type finansiering av kunstnerisk virksomhet er helt ny for henne.
– Vi har ikke så mange samlere her i landet, så jeg synes det er veldig bra at noen av dem ønsker å kjøpe kunst av yngre norske kunstnere, sier hun.
– I dette tilfellet har prosjektet fungert mer som en kommisjon hvor samlerne har gitt støtte til et arbeid før de vet hva det er eller hvem som lager det. Det gir stor frihet til oss som lager kunsten. Samtidig som vi vet at vi faktisk har råd til å gjøre det.
Mercedes Mühleisen
- Norsk kunstner født i 1983.
- Bachelorgrad i billedkunst fra Kunstakademiet i Oslo. Har også studert ved Nordland kunst- og filmfagskole.
- Arbeider med installasjoner, skulptur, video, og er en av grunnleggerne av det kunstnerdrevne galleriet Tidens Krav.
Nora Joung
- Norsk kunstner og skribent født i 1989.
- Har en mastergrad i billedkunst fra Kunstakademiet i Oslo og en bachelorgrad fra Kunstakademiet i Bergen.
- Skriver for Kunstkritikk.
Clarksons
- Internasjonalt megler- og shippingselskap med 48 kontorer i 22 land.
- Selskapet støtter samfunnene i de landene hvor de er representert på en rekke områder, med et særlig fokus på maritim virksomhet, barn og helse.
- Peder M. Anker leder Clarksons Platou, skipsmegling- og investmet bankingdelen av Clarksons.
Les mer om Astrup Fearnley Museet: Plattform for ung norsk kunst og kritikk.
Les mer om utstillingen Sol og vår i januar - Neste generasjon i norsk samtidskunst.
Tekst: Kristin Valla
Foto: Birgit Solhaug
