– Alle har et særegent anarki

Av Johanna Holt Kleive
Foto: Matthis Kleeb

Fortell litt mer om din bakgrunn og hvorfor du ønsket å være mentor i ArtEx?

– Helt siden jeg var 18 år og kom inn i denne bransjen, har jeg opplevd å få god hjelp fra mer erfarne skuespillere. Det har vært viktig for meg å videreføre denne praksisen. Like etter Teaterhøgskolen fikk jeg mange henvendelser av unge skuespillere som trengte hjelp til å lese og øve frem mot audition, men jeg hadde ikke kapasitet til å hjelpe alle. Jeg bestemte meg for at jeg skulle hjelpe en eller to i året, det skulle være kvinner, og jeg skulle gjøre det gratis. Til gjengjeld måtte de love meg at hvis de selv ble profesjonelle skuespillere, skulle de gjøre det samme. Jeg driver fremdeles på med frivillig mentorskap, og har prøvd å skape en positiv kjede ut av det. Men jeg har ikke vært mentor på den organiserte måten før ArtEx.

Opplever du at det er stor forskjell på et frivillig og organisert mentorskap?

– Jeg følte på en større forpliktelse i ArtEx, ikke bare til egen filosofi, men fordi jeg var ansatt til å gjøre det. Men det endret ikke på måten jeg jobbet. Jeg fikk stor, stor glede av å komme inn i Gretes verden (Borud Nybakken, nåværende danser i Nasjonalballetten red.anm). Hun var allerede profesjonell aktør på aller høyeste nivå da vi begynte å jobbe sammen. 

Hvordan går en skuespiller frem for å veilede en danser?

– Grete jobbet med koreograf Marit Moum Aune på den tiden, som jeg også hadde jobbet med tidligere. Hun hadde nettopp gjort Ghosts og befant seg i et krysningspunkt. Det var nok også grunnen til at hun ønsket seg en skuespiller som mentor. Hun etterlyste en måte å jobbe med situasjon på, ikke bare teknisk, men som kunne frigjøre det tekniske blikket som preger klassisk ballett i så stor grad – et felt som krever ekstrem presisjon i styrke.

Ettersom Grete og jeg tilhører to ulike felt, kunne jeg ikke uttale meg om det tekniske aspektet ved faget. Vi snakket om andre aspekter ved bransjen og deler i arbeidet. Jeg fulgte henne tett i prøveperioden på Hedda Gabler, og det var en stor glede å se på henne, det var mindblowing. Jeg sitter fortsatt og tenker at jeg lærte like mye av henne.

Hva mener du er mentorens viktigste bidrag i et mentorskap?

– Jeg jobber alltid dypt personlig med de jeg jobber med. Det vil si at jeg åpner meg helt opp, og det gjør elevene mine også. I mine øyne er det en likestilt relasjon, selv om den ene av oss har betegnelsen mentor. Jeg går inn i det med en dyp respekt for den andres talent og den andres sjel, om jeg kan legge meg så svulstig. 

Jeg vet ikke om man kan lære noen andre noe nytt om kunst, men jeg tror at man kan legge til rette for å oppdage flere aspekter som allerede ligger gjemt i en selv. Min største oppgave som veileder er på den ene siden å veilede i skuespillerteknikk og måter å angripe en tekst på, på den andre siden å synliggjøre hvilke regler, grenser og strukturer som finnes, for så å kunne totalt sprenge dem. Det som er så flott med kunst er at alle har et særegent anarki. Jeg kan ikke fortelle mine elever hva som er deres, men hjelpe dem å komme i kontakt med egen kraft. Det synes jeg er veldig inspirerende.

Hvordan har livet ditt som skuespiller og mentor forandret seg som en følge av de nye omstendighetene?

– Jeg og min lille familie har laget vår egen struktur hjemme, og jeg jobber videre med prosjekter som kanskje blir noe av i fremtiden, men som må flyttes eller endres. Til tross for fysisk avstand forsøker jeg å holde en psykologisk tilknytning til venner og familie og prøver å følge de retningslinjene som er pålagt i solidaritet med de mest utsatte.

Håpet er en gjennomgående drivkraft om dagen. Det er større ting i spill enn mitt eget virke. Om jeg må sende ut håpet noen steder, er det andre steder. Nå skal jeg si noe som er motsatt av det jeg sa: her om dagen overværte jeg en balkongkonsert i nabolaget som endte med at alle publikummerne sang “deilig er jorden”. I tider vi føler oss handlingslammet fordi vi ikke kan være fysisk nær, er behovet for kunst og kultur enorm. Når vi igjen kan møtes i større konstellasjoner må kunstnerne virkelig komme på banen og trøste og inspirere og løfte folk. Jeg håper folk kommer til oss i teateret, og er sultne på fysiske møter. Selv skal jeg gå ut og spise på de små restaurantene og støtte dem som krisen virkelig tærer på.

Til slutt: Har du noen tips til unge talenter som kjenner på frustrasjon og lite motivasjon om dagen?

– Søk mot det som åpner deg opp, inspirerer deg og gjør deg sulten. Selv leser jeg gode skuespill og ser filmer med fantastiske skuespillerprestasjoner. Skriv hvis du skriver – dette en bra tid å skrive på, tren, øv, hold deg aktiv. Du kommer ut på andre siden og da trengs alle.