– Det finnes en realisme i et godt kunstnerskap

Av Johanna Holt Kleive

– Arbeidsmarkedet er totalt lamslått, det er krise i hele strukturen. Vi står overfor en rekke utfordringer, som hvordan man permitterer eller hvordan man skal støtte små foretak som er i ferd med å gå konkurs, forteller en av Sveriges mest innflytelsesrike regissører over FaceTime. 

Suzanne Osten befinner seg for tiden i karantene hjemme i Sverige – som så mange av hennes kunstnerkolleger. For en regissør som befinner seg i teateret til alle døgnets tider og lever av å kommunisere direkte med publikum, er situasjonen mildt sagt spesiell. Hun “funderer på hvordan man skal gjøre allting” fremover, følger med på nyhetene hver time, og må medgi at situasjonen er altoppslukende.

– Dette er en uhyre interessant situasjon fordi hele verden opplever en god del hendelser som ligner hverandre. Vi tar del i en verdensomspennende katastrofe som vil gi oss både gode og dårlige opplevelser, forteller hun.

Osten har i flere tiår blitt omtalt som en svært begavet og kraftfull kunstner med en genuin interesse for det publikummet hun lager kunst for. Hun har en omfattende produksjon bak seg, og flere har et nærmest religiøst forhold til arbeidene hennes. Osten debuterte med sin første spillefilm i 1982 og har siden regissert 10 spillefilmer. I 1975 etablerte hun teatret Unga Klara i Stockholm, der hun fremdeles er virksom i «Unga klaras vänner» og skal regissere neste år. I årene 1996 – 2009 var hun professor i regi på Dramatiska institutet. I tillegg har hun vært en aktiv foredragsholder og verkstedleder i over 30 år.

Filmen  «Livsfarlig film» fra 1988

Når jeg spør henne om det er mulig å sammenfatte mange års virke til en praksis, forteller hun at det overordnede prosjektet hele tiden har vært å forandre synet samfunnet vårt har på barn. Metoden har vært å utdanne de voksne, virkemidlet har vært teateret. I tillegg til relevant forskning, teori og praksis.

– Jeg har forsøkt å finne ut av hvordan jeg best kan formidle at barndommen er viktig for oss, og at barndommen delvis bør resultere i kunst for barn og nå inn i de voksne kunstnernes selvtillit. Vi har så sterke inntrykk herfra som kan anvendes i vår kreativitet, forteller Osten.

Barndommen har avgjørende betydning for det voksne individets personlighet – «kroppen husker alt». Hun forklarer at praksisen ikke bare handler om å produsere kunst for barn sosiologisk sett, men like mye om kreative impulser. 

– Vi kan fortelle fra et barneperspektiv uten å forenkle noe i vårt valg av språk, bilder og menneskelig erfaring. Dette er en type verktøy som kan benyttes i alt fra skriveøkter til fysiske øvelser.

Mentorskap er et valg

Osten har også vært mentor for en rekke unge filmskapere opp gjennom årene. I 2017 var hun blant annet mentor for filmskaper Aasne Greibrokk gjennom Talent Norges talentprogram ArtEx, og beskriver mentorskapet som “et personlig møte der man velger hverandre”. 

 – Når jeg holder workshops dreier det seg mye om å veilede deltakerne i deres kunstneriske virke og hjelpe dem å koble arbeidet til egen indre kreativitet, basert på mitt engasjement og mine erfaringer. Deltakerne kan liksom sysle med egne prosjekter og ta det man kan få ut av det. Et mentorskap er et personlig møte, og det er utrolig viktig at den personen som søker seg til en mentor vet noen ting om vedkommende. Det må finnes en drivkraft hos den personen til å ville ha just dette mentorskapet. Personen velger en virkelig.

Hun utdyper:

– Det tror jeg virkelig på. Mentorskapet er et valg, og personen det gjelder må sette seg inn i mentorens arbeid og omvendt. Jeg har vært ganske sparsom når det gjelder å være mentor, nettopp fordi det tar tid og krever forarbeid. Men da er også forutsetningene så mye sterkere.

Den kommende filmen «Flickan mamman och demonerna».

Har du og dine studenter noen spesifikke mål dere vanligvis jobber ut fra?

– Jeg kan bare snakke ut fra det som er min estetikk og mitt engasjement, men vi var opptatt av å finne engasjementet og å bestemme oss for noen ting. Men jeg skriver aldri noen andres manus, forteller Osten.

Hun understreker: Uten grunnrespekt for det å angripe saker og ting i fellesskap, blir det “tråkigt”.

– Jeg har aldri vært spesielt opptatt av det sadistiske miljøet, selv om noen sikkert drømmer om en mentor som nærmest pisker dem eller tvinger ideene frem. Jeg liker å jobbe med de som er selvgående og vet hva de søker. Er de svært unge og uerfarne, lite interessert i andres arbeid og benytter seg av et mentorskap utelukkende for å komme fremover, da har jeg tappet interessen for lengst. Det blir for elementært, sier hun og ler i andre enden av telefonen.

– Det samme gjelder mine oppsetninger: jeg intervjuer alle aktørene som skal være med og ser til at de har forstått hvordan jeg jobber og at vi er enige i premisset om at alle er medskapere. I dette spesifikke mentorarbeidet som er lagt opp så sjenerøst i Norge, må en vite at vi er rett matchet. Det er det hva jeg har å si om den saken.

Spillefilmen «Mamma » fra 1982.

Å iaktta tradisjoner uten å bli knekt av dem

Hva utgjør et kunstnerisk talent i dine øyne?

– De som snur på alle stener og ikke gir seg. De som er bevisst klisjeer, arbeider mot dem og skaper nytt språk. Man kan forresten godt anvende klisjeer, en gang jobbet jeg med en ung filmregissør som jobbet med uhyggelige klisjeer, men det var så godt gjennomarbeidet at det gikk gjennom, forteller Osten.

– Det gjelder å overraske oss, lura oss i våre forventninger og publikums stereotype ideer.

Den erfarne teater og film-regissøren tar en liten tenkepause i andre enden av røret. Hun vender så tilbake og sier med tydelighet:

– Godt kunstnerskap dreier seg mye om å ikke være fornøyd. Du kan godt være fornøyd med dagens arbeid, men du er ikke fornøyd med det som finnes, du vil fortelle noe som ikke finnes og som er vesentlig. Det finnes en realisme i et godt kunstnerskap: dette er noe jeg vil holde på med, her er jeg, dette er senter, og slik gjør han eller hun. Det dreier seg om absolutt selvstendighet, å styrke seg selv, å iaktta tradisjonene uten å bli totalt knekt av dem. Jeg har selv blitt oppfostret blant giganter som Ingmar Bergman og la merke til at han holdt på med saker jeg også kunne ta tak i. Å grensemarkere “dette er jeg” er ikke det samme som å fornekte andres taletrang.

Spillefilmen «Babydrama» fra 2009.

Hun forklarer det som å være på konstant let etter sin egen røst – la seg inspirere av andres arbeid, unne dem suksess, erkjenne egne styrker og begrensninger.

– Det kan være vanskelig når man er ung fordi man er så verpesyk, men jeg synes iblant at de talentene som har vært beleste og stått i med litteratur eller filosofi eller idéhistorie har hatt lettere for å se hva de har teft for, at det har skjerpet deres jakt på egne midler.

Osten medgir at mange vil være uenig med henne og at det naturligvis finnes “ville fugler som ikke titter på andre”, men det ser hun ærlig talt ingen grunn til.

– Jeg har selv gått fra å være opptatt av mine egne ting til å bli opptatt av kunst som helhet, avslutter hun.

Anbefalt videre lesing: «Vi måste börja med barnen» red Ylva Mårtens, med dagsferske bidrag fra 19 virksomme skribenter på feltet. Det siste kapittelet er skrevet av Osten.)