– Dette er ikke teater, det er virkelighet

Av Johanna Holt Kleive
Foto: Privat

– Samuel Beckett stilte meg et spørsmål: What happens to my play when you give it to the people living in the darkness? Det forandret mitt liv. Jeg fikk et nytt syn på teaterkunst.

Regissør og skuespiller Jan Jönson forteller over telefon fra Sverige. I forbindelse med ArtEx-fagsamlingen Kunst i kontekst er han invitert til Oslo for å spille enmannsforestillingen «Stunder av värklighet», og skal i dette intervjuet gi oss en smakebit på hva publikum har i vente. Forestillingen blir publisert digitalt på TN Arena i etterkant.

Hva vil jeg vite? spør han. Alt, svarer jeg. Den verdensberømte regissøren, som gjennom et helt liv og virke har satt opp Samuel Becketts dramaer i fengsler som Kumla i Gøteborg og San Quentin i California, nøler ikke med å fortelle. Han har et “behov for å berette dette”. Og så begynner han å fortelle. Om oppførselen av Godot i en rekke beryktede fengsler, om hans vennskap med Samuel Beckett –  og om den skjebnesvangre dagen i 1985 som forandret livet hans.

Opptakten

– Jeg har holdt på med dette stykket hele mitt liv. Jeg har vært over hele verden. Herregud, min venn, jeg har vært i Sibir, jeg har vært i Louvre, jeg har vært i Latin-Amerika, USA og Russland. Herregud, jeg har fremført stykket i Actors studio i New York, og på første rad satt Al Pacino! sier Jönssen og ler seg skakk over telefon.

– Hvordan føles det å fortelle om et stykke du har båret med deg i over førti år?

– Den opplevelsen som jeg går og bærer på …  Det har vært min identitet. Det har blitt min identitet og måte å jobbe med teater på. Jeg kaller det stunder av virkelighet. Dette er ikke teater, det er virkelighet. 

Alt startet i 1985, forteller Jönson. Han var skuespiller på Dramaten i Stockholm, og turnerte med monologen «the man himself».

– Monologen handler om en engelsk gutt som desperat søker sin identitet. Under en av forestillingene satt sjefen for Kumla sikkerhetsfengsel i salen, og oppfordret meg til å fremføre monologen i fengslet hans. Han hevdet at stykket handlet om de innsatte, sier Jönson.

Den daværende skuespilleren dro til Kumla sikkerhetsfengsel i Gøteborg for å fremføre monologen foran 75 innsatte. Alle ble dypt grepet av stykket. Mens han betraktet sine publikummere, kom han til å tenke på Samuel Becketts drama «Mens Vi Venter på Godot».

– En av de innsatte gav meg en rød rose etter forestillingen. Kan du lære oss drama? spurte han. Jeg kan ikke lære dere drama, svarte jeg, men jeg kan sette opp et stykke med dere. 

Fordi en av de innsatte minnet Jönssen om rollefiguren Estragon i «Mens vi venter på Godot», foreslo han å sette opp dette stykket med dem. Da reiste en av dem seg opp i begeistring og meddelte at Beckett var helten hans.

– Da han sa det, skjedde noe med meg og mitt liv. Helt siden jeg var 14 år gammel har jeg hatt en dyp kjærlighet og fascinasjon for Becketts dramatikk. Senere fikk jeg den enorme glede av å omgås Beckett i fem, lange år. Han spurte meg: What happens to my play when you give it to the people living in the darkness? Det forandret mitt liv. Jeg fikk et nytt syn på skuespillerkunst. 

En dagbok

I Samuel Becketts drama «Mens Vi Venter på Godot» møtes to menn på en landevei og venter på en person som kalles Godot. Godot skal bekrefte deres eksistens og gjøre livet lettere for dem å leve. Mot slutten blir det klart at Godot ikke kommer ikveld, men kanskje imorgen. For de innsatte på Kumla var ikke dette et meningsløst, modernistisk stykke, men en høyst reell begrensning i livene dere. De kjente seg igjen, og mente at stykket handlet om dem.

–  Dette er ikke noe skuespill, dette er vår dagbok, fortalte de innsatte meg. Man spøkte ikke om livene deres! Kravet om virkelighet og innlevelse var så sterkt at flere skuespillere nektet å svare på medspillerens replikker om de ikke trodde på det som ble sagt. Det ser du aldri på et teater i dag. En skuespiller kan tenke på noe annet og fremdeles spille teater, forteller Jönson.

Han jobbet sammen med fengselsfuglene i Kumla i godt over ett år, og de fikk etterhvert spille Godot også utenfor murene. Det gikk som det måtte gå da de ble invitert til å gjøre forestillingen på en utescene, en highway, via teateret i Gøteborg: Flere av fangene rømte før premieren.

– Et par timer før premieren, så rømte nesten alle, sier Jönson.

– De rømte?

– Fem av de seks innsatte på Kumla maksimale sikkerhetsfengsel rømte. Vi fikk jo sjokk. Vi meldte det inn til politiet. Det satt 700 publikummere og ventet. Jeg gikk inn på scenen og fortalte dem at vi bare måtte fortsette å vente, “for aktørene finnes ikke i dette hus”. Det ble full panikk. Jeg begynte å fortelle om jobben min. Jeg stod på scenen i tre-fire timer og fortalte. Det ble starten på min dialog som jeg skal spille for dere.

Episoden ble forsidenytt i nær sagt hver eneste avis over hele verden, og ble omtalt som en verdensomspennende skandale. Da Beckett fikk nyss om at fangene hadde rømt, inviterte han den svenske regissøren til Paris. Dette ble starten på et langt og nært vennskap.

– Beckett sa til meg: Tell me about the opening performance. Jeg ble blodrød i ansiktet. We have some kinds of troubles, svarte jeg. What kind? spurte Beckett. Six hours before the curtain, all of them, except one, escaped. Han fikk totalt latteranfall. Han lo så mye at han ramlet av stolen. Og så gikk han og hentet to store glass whisky. This is the best thing happening to my play since I wrote it, sa han omsider. Vi ble jette næra venner. 

I California

Noen uker senere mottok Jönssen et brev fra en fengselsbetjent i St.Quentin. I brevet stod det følgende: Dear Jönssen, how in hell can you go to a prison and do a play for the inmates? How in hell can you move in with them? How in hell can you set up the show outside the walls? How in hell can you let them escape? Please come to me and tell me exactly what you do in your weird land Sweden.

– Jeg reiste til Saint Quentin, og fortalte om alt. Han ville at jeg skulle jobbe i fengselet deres i 20 måneder. But never come to my desk and ask if you can take them out to the highway, minnes Jönssen og ler. 

I San Quentin-fengselet fantes det lite håp. De innsatte var enten dødsdømt eller satt på livstid. Dette var mennesker som måtte leve resten av sitt liv innenfor murene, dømt til offentlig forglemmelse. Men gjennom arbeidet med Godot fikk de tilbake et menneskeverd, forklarer Jönson.

–  De fikk et rikere språk og en identitet. De anså stykket som sin egen dagbok, hva? Under premieren satt foreldrene, som flere av dem ikke hadde sett på årevis, på første rad. Det var ikke fake. Det var ikke teater. Det var realness. Husker du den første replikken i stykket, min venn Johanna? Estragon sitter på en sten og meddeler: there is nothing to be done. Da vi hadde gjennomgang av stykket et par dager før premiere satt fengselssjefen, fullt bevæpnet, på tiende rad. En av skuespillerne så på ham og sa: I have a story to tell you. And the name of that story is Waiting for Godot. Are you ready to listen to this story? Fengselssjefen nikket. Så begynte stykket. There is nothing to be done, meddelte skuespilleren. Han stirret den tungt bevæpnede sjefen rett i øynene og sa: You see what I'm saying, you motherfucker? Etter forestillingen gråt sjefen. Han gikk opp på scenen og gav dem en klem. Han så dem som mennesker for første gang i sitt liv.


Møtet med fengslede kvinner og menn gjennom et eksistensielt rom og med Becketts dramatikk, har vist Jönson at det finnes en mening med teatret. «Stunder av värklighet» er historien om denne erkjennelsen.

– Dette prosjektet har preget meg og de andre skuespillerne sterkt. Vi har jo et sterkt behov for å fortelle om dette. Og fortelle, det har vi gjort. Det er blitt gjennomført en masse workshops og stykket er spilt over 300 ganger. Dette er en never-ending story.

– Ditt livsprosjekt?

– Ja. Jeg spiller ikke teater som skuespiller lenger. Jeg vil ikke. Jeg vil ikke sette på noen kunstige parykker og spille et piece jeg ikke tycker om. Jeg vil spille teater på et annet vis. Det er fantastisk å reise rundt og fortelle om dette. Derfor kommer jeg til dere i Norge. På tross av koronaen, min venn. Jeg kan sette meg i bilen og åka i veg! Det er jette kult, man kan konsentrere seg og tenke på veien. Så kommer jeg til fagsamlingen og holder forestilling for dere.

På grunn av omstendighetene er årets fagsamling med publikum i salen avlyst. Forestillingen til Jan Jönson filmes og gjøres tilgjengelig på TN Arena sammen med det øvrige programmet fra fagsamlingen.  Følg med de neste ukene!