En million nei – og ett rungende ja!

Foto: Özgür Albayrak
Av Johanna Holt Kleive

– Det var banebrytende for en litt sjenert og lukket 15-åring som meg å møte en musiker og veileder som hadde et sydeuropeisk temperament, hvor det var så tydelig at musikken var livsnødvendig, at det var snakk om liv og død.

 Leif Ove Andsnes snakker om sitt første møte med tsjekkiske Jiri Hlinka – den verdenskjente pianisten og professoren som oppfordret ham til å droppe videregående og heller bruke tiden på å øve. Andsnes fulgte rådet hans, og begynte på Griegakademiet som den yngste i sitt kull. Idag regnes Andsnes for å være en av de mest begavede pianistene i sin generasjon, en ettertraktet masterclass-holder, kunstnerisk leder i Rosendal kammermusikkfestival og mentor i flere av Talent Norges satsinger, blant annet Jiri Hlinka Klaverakademi og Crescendo. Andsnes har vært en av de mest sentrale mentorene i Talent Norge siden start, og er en stor inspirasjon for unge talenter med sitt engasjement og sin kunnskap om mentorrollen.  

Talent Norge ringer Andsnes en formiddag i november mens han befinner seg i karantene etter en jobb i Tyskland (“en novemberdag i Bergen vil alltid føles som karantene – her bøtter det ned”, spøker han). Vi vil snakke om en ny generasjon klassiske utøvere, talentsatsinger og viktigheten av gode rollemodeller. Andsnes er svært opptatt av sistnevnte – og mener at et inspirerende møte kan være avgjørende for å ta det store spranget.

– Jeg kommer fra Karmøy, og muligheten til å møte profesjonelle musikere i oppveksten var tilnærmet null. Fylkesmusiker Terje Mathiesen i Haugesund var den første profesjonelle musikeren jeg fikk veiledning fra på regelmessig basis, og da var jeg 14 år, forteller han.

Du var mer enn klar for nye utfordringer?

– Javisst. Som 15-åring dro jeg opp til Bergen hver tredje helg for å ha en lengre pianotime hos Jiri, som på den tiden underviste ved Griegakademiet. I den alderen trenger man idoler og kompetente folk å se opp til. Tiden var enda ikke moden for å stille kritiske spørsmål, jeg trodde fullt og helt på Jiri, og tok til meg alt. I en periode er det ikke så farlig om man nærmest kopierer læreren sin. Har man talent så vil talentet omdannes til sitt eget likevel, medgir Andsnes.

Andsnes har vært mentor i Crescendo siden start. Foto: Crescendo.

Hva var det som gjorde Jiris pedagogiske tilnærming unik?

– Jeg møtte ham i en periode der han var ekstremt engasjert og kompetent som pedagog. Han var nødt til å gi opp sin klaverkarriere som 30-åring, fordi han fikk tennisalbue og store problemer med å spille. Han hadde mye på hjertet og var glad for å veilede et ungt talent som kunne realisere hans ideer og tanker.

Det Andsnes husker best fra de syv årene med pianotimer hos Jiri, var læremesterens intuitive forståelse av musikken.

–  Hver dag var en ny, han kunne si én ting en dag. Da jeg kom og spilte neste gang, ville han ha noe annet, fordi han reagerte på det jeg gjorde, forteller Andsnes, og legger til:

– Det ble klart for meg hvor store historier musikken kunne fortelle, hvor mye temperament – ja, hvor mange muligheter som lå i musikken.

Forkast hierarkier – lytt til musiseringen

Alle mulighetene som ligger nedfelt i musikken har Andsnes vært opptatt av å videreformidle til sine elever. Målet er at de, som han, skal få lyst til å gå på øvingsrommet i etterkant av en time for å realisere det som var inspirerende for dem.

– Det er klart at man opp gjennom årene utvikler refleksjonsevnen og etterhvert klarer å sile ut hva som er relevant for en selv. Som 16-åring hadde jeg en sterk kunstnerisk åre i meg, men det tok lang tid å finne en kunstnerisk identitet. Det er noe jeg forsøker å formidle til unge talenter som spør meg om generelle råd: man må finne sin egen stemme. Det er viktig å ta til seg alt av impulser, og forkaste det som føles feil.  Hva betyr denne musikken for meg, og hva er det jeg vil uttrykke med musikken?

Foto: VPB film. 

Har du en spesifikk metodikk du jobber utifra med elevene dine?

– Det er klart jeg har mine erfaringer pianoteknisk som jeg overfører til dem jeg jobber med. Jeg ser veldig tydelig og fort hva som savnes, og bidrar med innspill som i sin tur bidrar til at studenten utvikler seg på instrumentet. Dirigenten Sergiu Celibidache fortalte at når han instruerte et orkester, så fantes det et million nei, og ut av det oppsto det ett – ett! –  ja! Det er forferdelig, men sånn er det. Det er aldri noe som er bra nok teknisk eller musikalsk, det er ikke nok spenning i kroppen, proporsjonene mangler i klangen, det er for lite bass. Det er tusen ingredienser å reagere negativt på, før det til slutt oppstår et rungende ja. Det er virkelig fantastisk når noe forløses. 

– Det blir sagt at du får musikerne du spiller sammen med til å gi enda mer, og at de blir trukket med av energien din. Jobber du ut fra et likestilt standpunkt?

 – Jeg er opptatt av å være på likefot med alle jeg spiller sammen med. Alder betyr ingenting. Jeg så nylig et rørende bilde av Johan Dalene og Harald Blomstedt, det er sytti års aldersforskjell mellom dem, og de skal gjøre konsert sammen i Stockholm. Når de står på scenen, er alderen utvisket, fordi de jobber med musikken. Sånn synes jeg det skal være. At man skal forkaste hierarkier og heller snakke ut helt fritt om hva man vil med musikken. Den intuitive musiseringen er viktig å utvikle på et tidlig tidspunkt. Unge musikere må få et bevisst forhold til å bruke både intuisjonen og den analytiske tilnærmingen man etterhvert utvikler. 

– Et stort hav av kunnskap

Andsnes har betydd mye for mange unge talenter gjennom rollen han har hatt i Talent Norge-satsingene Crescendo og Jiri Hlinka. Blant dem er unge Olaf Strand, som regnes for å være ett av Norges fremste unge klavertalenter.

– Leif Ove er et stort hav av kunnskap, og dessuten en pianist som tenker og vet veldig godt hva han gjør når han spiller. Dette er en stor fordel som pedagog, for han greier å lett forklare kompliserte ting, og deler villig fra verktøykassen sin, forklarer Stand.

Foto: Talent Norge

– Han er også en engasjert sjel. Jeg husker en dag hvor nesten alle studentene hadde med seg verker av Schumann, som skrev svært heftig og følelsesladet musikk, og Leif Ove bemerket at det ville bli en virkelig utholdenhetstest om ingen kom med Mozart snart! Så han var helt i sitt kunstnermodus når vi jobbet med han, sier han og smiler lurt.

Strand forteller at det har vært veldig inspirerende å ta del i en “musikkborg” som talentsatsingene legger til rette for, og at det har vært svært lærerikt bare å få lytte til Leif Oves spill.

– Jeg mener at mange som studerer klassisk musikk har mer å lære av aktiv lytting enn vi tror, sier han.

Nødvendig å minnes den indre gleden

Andsnes er positiv til mengden talentprogrammer som har oppstått de siste årene, men mener vi bør være forsiktige med å bruke ordet talent.

– Noen vil motiveres av talentprogrammer, og andre vil oppfatte det som press. Det nærmeste jeg kom et slikt tilbud var ungdommens musikkmesterskap. Jeg var med fire ganger, og fikk møte andre barn som drev med det samme. For meg var det veldig inspirerende. Jeg var sultefora på den type ting, og hadde helt klart satt pris på et talentutviklingsprogram i min oppvekst. Det er svært viktig med impulser. I hovedtrekk stiller jeg meg positiv til talentutviklingsprogrammer, men jeg ser at mange unge også stresser med det. I ordet ligger en viss forventning.

– Er det så farlig med forventninger da?

– Det kan være det. Unge mennesker kan føle at de skal oppfylle visse kriterier, at de skal være like gode eller til og med bedre enn de andre. Det eksisterer et konkurranseaspekt som var fjernt for meg i min ungdom. Vi hadde idoler, vi hørte på musikk vi syntes var fantastisk. Vi var en gjeng lidenskapelig opptatt av pianospill og pianolitteratur. Hver torsdag dro vi på konsert. Jeg kopierte storslåtte stykker fra LP til kassett og lyttet til musikken på gettoblaster på hybelen. Det var en lidenskap til musikk som lå i bunn, forteller han.

Andsnes frykter at en del talenter ikke alltid har den samme rotfestede lidenskapen til selve musikken i dag, og opplever tiden vi lever i som springende.

– Det forbauser meg at mange studenter ikke går på konserter. De er mer stressa og kan ikke tillate seg å gjøre noe annet enn å øve. I tillegg er det mye støy fra alle mulige hold som spiser tid. Som veileder og mentor tror jeg det er viktigere enn noensinne å minne studentene på den indre gleden:  hvorfor begynte jeg å spille? Hva var det som gjorde at jeg fikk lyst til å fortsette? Det er vesentlig å være i kontakt med hvorfor en holder på. 

Musikken som en naturlig del av livet til flere

– Hva er ditt håp for fremtidens klassiske generasjon?

– Jeg håper at vi bygger opp en yngre generasjon som er interessert i sitt publikum. Vi har så mange fremadstormende og talentfulle musikere, men har vi like mange som er interessert i musikken? Å dyrke lidenskap og interesse blant befolkningen generelt er en stor utfordring. I gamle dager var veldig mange borte i musisering på amatørbasis – man spilte gjerne litt piano eller sang eller var med i korps, men det er dessverre ikke like vanlig dag.

Hva skyldes det, tror du?

– Mange ser på musikkutøvelse som en profesjon som krever at man skal være så og så god. Jeg håper at vi kan komme tilbake til et sted hvor musikkutøvelse blir en naturlig del av livet til flere. Kontakt og nærhet til musikken er vanskelig å oppnå hvis man aldri har hatt et fysisk eller sanselig forhold til utøvelse og lytting. Men man kan også få det ved å lytte mye til musikk, tror jeg. Få folket til konsertsalene!

Når det er sagt, ser Andsnes svært positivt på fremtiden, og understreker at talentprogrammene samler de klassiske miljøene.

– Det er en flott utvikling at man har klart å samle pianomiljøet på en langt bedre måte gjennom talentsatsingene. De siste årene har det vært arrangert en årlig  klaverkonferanse i regi av Senter for Talentutvikling - en av Talent Norges satsinger. Det har kommet pedagoger og talenter fra forskjellige steder i landet for å diskutere faget, hva som kreves og hvilke utfordringer vi står overfor. Talentsatsingen har ført til større bevisstgjøring på utvikling. Det tror jeg vi trenger. Mange holder til på hver sin haug i dette langstrakte landet. Nå har vi samlet ressursene. Dét tror jeg det kan komme mye godt ut av.