Fra Manchester-suksess til Nøtteknekkeren med Arktisk Fillharmoni

Av Johanna Holt Kleive
Foto: Nicolaj Lund

– Du har nettopp vært i Manchester og dirigert Hallé Orchestra til stormende jubel. Hvordan opplevde du samarbeidet?

– Hallé er et flott orkester som holder særdeles høyt nivå. Ikke minst er det fin stemning i orkesteret. Det som er litt spesielt med engelske orkestre er at de har veldig kort prøvetid. Vi gjennomførte prøver tirsdag, hadde generalprøve onsdag, og så fulgte fire konserter. I praksis har man altså bare én dag å øve på. Det krever at man er veldig godt forberedt.

– Du merket fra “ensomhetens øy” at dette var en suksess? 

– Hehe, absolutt! Musikerne var tilstede og mottagelige for det jeg kom med. Et orkester er som en organisme, det er som å møte et nytt menneske: funker det, eller funker det ikke? Med Hallé oppstod en god kobling. Man merker når man er på bølgelengde og får respons på gestikken. 

– Dirigering handler om tydelig, men nyansert gestikk, for å si det med Eivind Aadland?

– Jeg vil si tydelig og nyansert, fordi det å være nyansert er en del av tydeligheten. Du vet det funker når orkesteret skjønner hva du mener. Ingenting er bedre enn det, for da kan du som dirigent bare holde kjeft. Ettersom engelske orkestre har så kort prøvetid, er musikerne drillet i å ta ting med én gang. Da sparer man enormt mye tid. 

– I år skal du dirigere den tradisjonsrike juleballetten Nøtteknekkeren med musikk av Tsjajkovskij, spilt av Arktisk Filharmoni. Hvordan har du tilnærmet deg verket? Og er det første gang du dirigerer en ballett?

– Å dirigere ballett er en helt ny situasjon for meg, og jeg er veldig spent på hvordan det vil kjennes. Jeg har danset ballett i 15 år selv, og vil tro at det kommer godt med. Nøtteknekkeren er en av de sentrale store ballettene og ikke minst en evig ung juleklassiker som settes opp overalt. Å dirigere ballettmusikk i den settingen den egentlig skal spilles i, har jeg aldri gjort før. Jeg er veldig glad for å ha fått den muligheten. Ballettdansere er ikke operasangere som følger dirigenten, dirigenten må til en viss grad følge dem. Det blir mye å finne ut av på en uke.

– Hva slags valg og prioriteringer har du gjort i arbeidet med musikken? Er det stor forskjell på tilnærmingen til ballett og symfoni?

 – Jeg har litt kjennskap til koreografien fra før, og har i større grad tatt hensyn til koreografien med tanke på tempo. Jeg pleier ofte å gjøre rubato, altså svingninger i tempo, men orkester og dirigent er jo ikke løsrevet fra danserne. Plutselig ødelegges hele piruettsekvensen fordi jeg ikke tar nok hensyn til det som foregår på scenen eller timer musikken feil. En del av samspillet er å ta hensyn til både musikerne og ballettdanserne. I dette prosjektet oppstår altså en ny dimensjon av samspill.

– I arbeidet ditt med klassikere: Kjenner du et behov for å gjøre dem annerledes og/eller fornye dem fremfor å være tradisjonsbundet?

– Det er et veldig spennende spørsmål, for det er jo en kjent konflikt i den klassiske musikkbransjen. Alt vi spiller, har stort sett blitt spilt tusen ganger før - minst. Skal man forholde seg til tradisjonen, eller finne på noe nytt? Selv er jeg fryktelig lite opptatt av det. Jeg vet ikke hva som er tradisjon. Det er sikkert en god del som ligger underbevisst hos meg, men det jeg er opptatt av, er å finne ut hvordan partituret ønsker å bli spilt. Hva sier komponisten, hva står mellom linjene, hva indikerer musikken at du gjør med den, hva er teksten? Er det snakk om en dansesats uten en bestemt historie, vil allikevel partituret og musikken ønske at det skal bli spilt på en bestemt måte. Det inviterer til et bestemt tempo, visse dragninger og en viss balanse. Snakker man om musikkens vilje, blir tradisjon fryktelig lite interessant og relevant. Jeg er ikke opptatt av å finne på noe nytt bare for å finne på noe nytt. Som dirigent er det klart jeg tar noen kunstneriske valg, men det er først og fremst på vegne av musikken. 

– Musikkens vilje er rett og slett tydelig for dirigenten som observerer godt nok?

– Ja, dirigenten må lære seg å se. Det krever selvsagt kunnskap om musikk og hvordan den virket da den ble skrevet. Det er mye som var selvfølgelig da som ikke er selvfølgelig i dag. Tsjajkovskijs Nøtteknekkeren er et høyromantisk verk, på hans helt særegne måte. Jeg får god bruk for den kunnskapen jeg har om Wagner, som Tsjaikovskij blant annet var inspirert av.

– Tror du at du kommer til å fortsette å dirigere ballettorkestre etter debuten?

– Absolutt. Det var særlig én ting som forbauset meg da jeg begynte å dirigere: ballett-dirigent var nesten et skjellsord i dirigentverdenen. For mange er det ikke kunstnerisk tilfredsstillende å måtte tilpasse seg dansere, koreografi, og tidvis også koreografi laget til en cd-innspilling.  Jeg forstår det på én måte, men ser samtidig et stort potensiale hvis man gjør litt om på den rollen og lar dirigenten være medskapende fra starten. Jeg tenker det er viktig at man tar tak i mulighetene den rollen gir, og ser ingen grunn til at en ballettdirigent ikke skal ha samme status som en operadirigent. 

– Hvordan ser nyåret ut? 

– Jeg skal blant annet til Finland, Stockholm, Frankrike, Trondheim og Stavanger. Det blir en god blanding av hjem og ut. Det er mye som tyder på at det blir en fin vår med mange spennende program og solister.

– Noe du ser spesielt frem til?

– Wagner. Det blir en del Wagner og Sibelius i 2020, og en del norsk musikk. Blant annet den norske mellomkrigsgenerasjonen av komponister som spilles alt for sjelden. Det ser jeg fram til.