– Hva er egentlig jazz? Selv sier jeg at jeg spiller musikk

Av Johanna Holt Kleive
Foto: Hans Bugge Bergsund

Det “bluesy frijazz bandet” General Post Office ble valgt ut som fjorårets Nordisk Showcase-band. Jazz i Norge hevder at dere gjør en hederlig innsats med å ta bluesen til et nytt sted. Fortell litt mer om krysningen mellom frijazz og blues?

– Fellesnevneren for blues og frijazz er etter min mening fokuset på rå energi. Og dét fascinerer meg med general post office-musikken: Energien, som er og blir det viktigste i bandet. Så lenge du tror på det du har å melde, blir det som regel bra musikk.

Mange vil vel anse blues som en sterk kontrast til frijazz - at bluesen i langt større grad forholder seg til en spesifikk form og gjentagende mønstre?

– Jeg vet ikke hvor høyt jeg kan snakke om dette, men en del av de jeg har møtt i blues-Norge har vært ganske så konservative. Er det ikke en 12-takters blues, ja, da vil man helst være foruten. Litt satt på spissen selvfølgelig. Bandmedlemmene i General Post Office har hørt på blues, men kanskje ikke på daglig basis. Da vi bestemte oss for å lage musikk sammen, satte vi oss inn i musikken til gamle blues-helter som Robert Johnson og Howlin Wolf, og hentet blant annet ut former, melodier og energi herfra, for så å sette det inn i vår kontekst der vi kan dekonstruere det på stedet og følge impulsene våre.

Du har også vært ansvarlig for de mange jazz-jammene til Griegakademiet avholdt på en bar i Bergen. Står du bak initiativet?

– Pianist og medstudent Martin Vinje startet jammen som en slags prøveordning. Da han ble musiker i Sigrid, gav han meg ansvaret videre. Jeg jobbet med det helt frem til jeg flytta til Oslo. Det var veldig mye jobb, og vi måtte ta med alt av utstyr selv. Men det var et helt sjukt bra initiativ av Vinje. Bergen trengte en jazzjam, for vi hadde ingen dedikert jazzjam-scene.

Også alle bandmedlemmene i General Post Office er tidligere grieg-ere. Var det en felles interesse for frijazz som brakte dere sammen?

– Ja, vi hadde en felles idé, jobbet godt sammen og var i tillegg gode venner. Frijazzen kom først inn i lydbildet, bluesen etterhvert som vi jobbet videre. Men Isach (Skeidsvoll, pianist red.anm) og jeg har har spilt sammen helt siden videregående. Jeg visste godt hvem han var allerede i ung alder. Han spilte masse og var tidlig et ungt talent i Romsdalen.

Var ikke du?

– Hehe, nei, jeg ville først spille el-gitar etter å ha hørt broren min klimpre el-gitar på rommet sitt. Han sa at jeg heller burde kjøpe en bass da sannsynligheten var større for å skaffe seg jobb i diverse band. Jeg kjøpte en el-bass da jeg var ti år gammel, men rørte den ikke på kanskje tre år. Uansett: Jeg begynte på kulturskolen og tok etterhvert ekstra timer i band en gang i måneden med fordypning i ulike sjangre. Året vi skulle prøve oss i jazz, tenkte jeg at jeg måtte slutte, fordi jeg ikke likte jazz. Da sa mamma: “Men Torkil, alle som spiller jazz, er dritgode musikere”. Det overbeviste meg til å prøve litt. Interessen snek seg etterhvert på, jeg skjønte mer og mer hva det handla om og jeg begynte omsider på musikklinja i Molde og møtte masse dyktige folk.
Post General Office. Foto: Jazz i Norge

Kan du si noen ord om musikken? Dreier alt seg om fri improvisasjon?

– Ja, formen på flere av låtene i bandet vårt baserer seg på en “head”, altså en melodi eller hoveddel man ofte kommer tilbake til - en vanlig standfardform i jazz. Også jazzjammer baserer seg på denne formen. På øvinger er det viktig å prøve ut helst alle idéer. Det er såpass frie tøyler i dette bandet at vi ikke nødvendigvis trenger å spille på et spesielt akkordskjema eller i en bestemt tonalitet, vi kan dra det hvor vi vil, og det er vi veldig opptatt av å bevare. Vi kjenner hverandre godt både sosialt og musikalsk, og stoler på hverandres musikalske valg. Får en av musikerne en idé skal vi kunne fyke av gårde i en helt annen retning. Det kan gå ganske dårlig noen ganger (heldigvis stadig sjeldnere), men plutselig skjer det noe sjukt du aldri kunne vært foruten. Det er som et eneste stort lotteri. Og dette gjør musikken så utrolig gøy å spille. 

I fjor vant dere den gjeve prisen Nordisk Showcase, i regi av Oslo Jazzfestival, Talent Norge og Bergenstiftelsen. Var dette en døråpner for bandet?

– Det vil jeg si! Vi fikk først og fremst gjøre to konserter på Oslo jazz-programmet, og lærte en masse om for eksempel søknadsskriving og hva som skal med - og ikke med - i bookingmails. Vi ble invitert tilbake for å spille på hovedprogrammet til Oslo jazzfestival året etter, og fikk også reise til Estland for å spille to konserter på festivalen “Tudengijazz”. Alt dette fordi vi var med på Nordisk Showcase. I nyere tid har vi blant annet vært med på framtida i norsk jazz og spilt på Edinburgh Jazz Festival. Vi spilte inn plate i fjor, som dessverre ennå ikke er ferdig. Jeg er spent på hvordan plata vil mottas. Dette er jo først og fremst live-musikk. Stefaren min som ikke liker jazz, skjønte ikke bæret av musikken vår. Han lyttet til et par opptak, og mente det bare var bråk. Det var først da han overværte en av konsertene våre, at han ble overbevist.

Når vi først er inne på å få folk flest til å like jazz: hva tror du er de største suksess-kriteriene for fremtidens jazz?

– Tja, hva er egentlig jazz? Selv sier jeg at jeg spiller musikk. Jazz har i større eller mindre grad alltid vært en reaksjon på noe, og det var særlig på 40-tallet at den ble regnet som dansbar populærmusikk. Når jeg sier til folk at jeg spiller jazz, får flere assosiasjoner til eldre jazz fra 20- til 40-tallet. Jazz kan også være politisk. Charles Mingus’ Original Fables of Faubus har en tekst som går direkte mot guvernør Orval Faubus, som i slutten av 50-tallet sendte nasjonalgarden for å stoppe integrering av en skole. “Name me someone sick and ridiculous, Danny Richmond?” “Governor Faubus!”. I dag er jazzen noe helt annet. Vi ser for eksempel en god del sjanger-krysninger, og særlig elektroniske innslag i musikken. Kontrabassist Petter Eld utga nylig en fet plate med bandet koma saxo, som blander akustisk musikk med samples. Det er en originalitet og nyskapning her som jeg digger. Men det er umulig å si hvor jazzen går videre. Noen ganger går den litt i ring også.

Kanskje det ender opp i 60-talls frijazzen igjen?

– Ja, ikke sant? Jeg kicker ihvertfall på det.

Er dere nostalgiske?

– Nei, vi spiller frijazz og blues fordi vi synes den musikken er fet. Det blir jo aldri helt nostalgisk, vi vokste ikke opp på 60-tallet. Men det er klart man kan la seg fascinere seg av en fortid, og finne en slags relevans i musikken som kan si noe viktig i dag.

Det er sikkert en god del folk som opplever det forfriskende å overvære musikere på scenen uten alt effektjageriet?

– Vi synes i alle fall det er gøy å utforske hva man kan få til med akustiske instrumenter, og ingenting annet, til hjelp. Det interessante med en slik besetning, kontra en med flere på elektronikk, er dessuten at man enkelt kan finne opphavskilden til lyden; du hører hvor den kommer fra, og hvem som lager den. 

Apropos tidens tann: Tror du det blir stadig mer utfordrende å lage jazzskiver i en tid der folk er så utålmodige? Her forleden satt jeg ved siden av en fyr på bussen som drev og spolte i en tv-serie som allerede er komprimert i uttrykket.

– Jeg føler meg kanskje litt gammel som sier dette, men i en tid der man tyr til sofaen, binger en hel serie og får underholdning raskt, en slags fast paced underholdning, kan det absolutt sette sitt preg på musikken. I dag lytter man sjeldent til hele album, og Spotify tilbyr ferdige spillelister til folk. Selv lagrer jeg bare plater, slik at jeg vet hvor ting kommer fra og får et forhold til den helheten som artisten hadde tiltenkt. Men jeg kan selvfølgelig skjønne at folk også ønsker seg hitlister. I dag handler det mer og mer om enkeltlåter. Men jeg tror ikke folk slutter å stikke på livekonserter for noe energisk, “bråkete” frijazz av den grunn.


Nordisk Showcase gir utvalgte band mulighet til å presentere seg under Oslo Jazzfestival, delta i mesterklasser og spille konserter sammen med anerkjente jazzmusikere. Les mer om programmet Nordisk Showcase her.