– Jeg drømmer om være en påvirkende kunstner

Av Johanna Holt Kleive

Ahmed, du blir omtalt som en av Norges mest lovende kunstnere, og har turnert i blant annet Brüssel, Frankrike og New York med din performance. Hvordan føles det å motta en så massiv respons på det du gjør? 

Jeg er ikke så veldig opptatt av det momentet. Jeg blir lagt merke til og opplever stor interesse for min kunst, men jeg forsøker å ikke la det forstyrre kreativiteten min. Bekreftelse har ikke vært noen stor del av min fortid, så det er litt vanskelig å forholde seg til det, for å være ærlig. Følelsen av å bli hørt er helt fantastisk, men det er alltid noen stemmer inni hodet mitt som sier at det ikke kommer til å vare, at jeg må fortsette å rope høyt. Aldri lene meg tilbake og tenke at det fortsetter slik som dette. Sånn er det med alt. Jeg fortsetter å jobbe for å realisere drømmene mine.

Hva drømmer du om?

Jeg drømmer om være en påvirkende kunstner, ikke bare i Norge, men også i Sudan og resten av verden. Sudan trenger spesielt å reformere seg både når det gjelder borgernes rettigheter og samfunnets syn på kunst. Jeg ønsker å være en av dem som forandrer den situasjonen. Ikke minst drømmer jeg om å stille ut og få et sudansk navn på de store kunstinstitusjonene vi mangler representasjon på.

Når bestemte du deg for å satse på kunst?

Det tok lang tid før jeg innså at det var mulig. I barndommen var tegning min måte å sortere følelser på, men familien min var tydelig på at det ikke var veien å gå. Jeg måtte studere noe som gav liv. Å være kunstner i Sudan gir ikke liv. Du får ikke tak over hodet eller mat på bordet gjennom kunst. Det var også en av grunnene til at jeg flyttet derfra. Jeg så ikke for meg noe liv som kunstner og homofil i et samfunn som ikke tolerer begge deler.

Du kom til Norge i 2008, og gjennomførte en mastergrad ved avdeling for Kunst- og Håndverk fra Kunsthøgskolen i Oslo i 2016. Vil du dele noen erfaringer herfra?

Kunsthøgskolen i Oslo var fantastisk. Studiet er åpent, og man kan ta ulike kurs på tvers av avdelingene. For meg handlet det ikke om å mestre én spesifikk teknikk, men beherske litt av alt. Jeg studerte både grafikk og keramikk som hovedfag, men er ikke et supertalent i noe. Jeg har først og fremst mange ideer jeg ønsker å sette til livs. Teknikken som fremfører ideen på en langt mer sofistisikert måte - det vil jeg gjøre.


Fra performancen "“If you no longer have a family make your own with clay”. Foto: Privat

Hva er du opptatt av å formidle gjennom kunstverkene dine?

Å engasjere sansene med mål om å bedre kunne forstå noe. Jeg ønsker å åpne en samtale gjennom et kunstverk. Jeg er ikke så veldig flink til å snakke eller drive spoken aktivisme, men presenterer et narrativ gjennom objekter, skulpturer og malerier. Jo mer vi engasjerer følelsene, jo bedre. Det handler om å engasjere sansene på en måte som gjør det nærmest umulig å ignorere historien som blir presentert.

Hva inspirerer deg til daglig?

Jeg blir særlig inspirert av sudansk kunst, som i det store og hele er usynlig. Vi har for eksempel ikke kunstmuseer i Sudan, men flott arkitektur og sudanske klesdrakter. Landet har 582 ulike stammer, og mange av dem har egne språk, kulturer og utseender. Det er veldig inspirerende, og dessuten dét jeg relaterer meg til.

Performancen du arrangerer på Youngstorget er svært interaktiv - du inviterer tilskuerne til å lage leirfigurer av personer som gjør dem vondt. Hva ønsker du å oppnå med dette?

Denne performancen har en veldig basic følelse den prøver å nå: Lekenheten. Vi har gjennom alle tider lekt med noe, enten det er leire eller noe annet. At vi elsker å kreere, ja, ta på ting, ligger i oss. Performancen har i tillegg en terepautisk funksjon. Den er basert på et sudansk ordtak om at en leireversjon av den som gjør deg vondt, kan være bedre enn mennesket selv. Å fremstille dem man er frustrert med i leire er en måte å bearbeide følelsene på. Jeg er sikker på at alle har en sånn person i livene sine.

Er det alltid en spesifikk person som formes i leire? Er det tydelig at alle har en “fiende” i deres liv?

Absolutt ikke. Det handler mer om følelsen, frustrasjonen, skuffelsen, ønsket om å forandre måten å se personen på. Men det er viktig å understreke at dette ikke er noen prestasjonsjobb. Jeg jobber under performancen, lager mine figurer, mens andre lager det de måtte ønske i fred og ro.

Har prosjektet stor påvirkningskraft uavhengig av alder?

Ja, jeg synes det. Å bli skuffet kan du oppleve når som helst i livet. Du kan bli såret i barndommen, og du vil ikke få bukt med den følelsen om du ikke prosesserer det i ditt voksne liv.

Tror du at vi mennesker er litt redde for å si hvem eller hva som skuffer oss?

Det er først og fremst vanskelig å vise sårbarhet i tiden vi lever i. Jeg sliter med det, jeg sliter virkelig med det. Jeg har alltid blitt sett på som en svak person, men forsøkt å kjempe tilbake og vise det motsatte. Gjennom dette arbeidet for eksempel. Jeg er et sårbart menneske, blir ofte skuffet, det gjør vondt. Det må være lov å si det. Men det er også svært fruktbart å dele det med andre mennesker. Det er som å dele en byrde. Bare det å snakke om det, gir en følelse av mestring og lettelse.


Hundretalls av leirfigurer har blitt formet opp gjennom årene gjennom Umars performance. Foto: Privat

Opplever du at denne performancen har større nedslagsfelt enn andre prosjekter som ikke er like interaktive?

Denne performancen har våknet opp etter mange år i stillhet, jeg opplever at den har en sterk effekt på folk. Jeg opplevde at folk blir sittende lenge etter performancen. Det skyldes nok at de har vært en del av prosjektet. Den er veldig enkel å relatere til og ikke overdrevent intellektuell, og når folk uansett alder og bakgrunn.

I fjor ble du invitert til å delta i Talent Norges “Atelier Kunstnerforbundet” - et pilotprosjekt som gir unge kunstnere muligheten til å disponere et prosjektatelier over en lengre periode. Hva synes du om ordningen?

Det er en fantastisk ordning. Det er alltid motiverende å møte folk som tror på deg, og som ønsker å investere i deg. For meg som har mer tendens til å være isolert er det perfekt å ha en mentor. Jeg går ikke så veldig mye ut, jeg kjenner ikke veldig mange i kunstmiljøet annet enn den gruppen jeg gikk på skole med. Kunstnerforbundet gjør den jobben, de linker meg til folk og kuratorer jeg aldri hadde tatt kontakt med selv. Det er et faktum at den sosiale delen spiller en stor rolle og kan være avgjørende i ditt kunstnerskap. Jeg synes vi bør gjøre alt vi kan for å fremme talenter og hjelpe hverandre videre.

Hvordan ble du oppdaget av Kunstnerforbundet og Talent Norge hvis du aldri dro ut og minglet da? Gjennom KHiO?

Ja, jeg var veldig aktiv på skolen. KHiO er en fantastisk skole, og elevene har enorm tilgang på fasiliteter man bare kan drømme om senere. Som jeg sier til mine venner og de som kommer etter meg: Bruk skolen så mye at det kan minne om et misbruk. Hehe. På skolen brukte jeg alle mulige sjanser jeg fikk. Det var blant annet en ovn på to meter og 50 centimeter. Jeg lagde derfor en skulptur som er to meter og 48cm.  

Hvor ser du deg selv i fremtiden? Kunne du tenkt deg å flytte tilbake til Sudan igjen?

Jeg kan ikke bo i Sudan særlig lenge om gangen, men det er viktig at jeg er der og jobber aktivt som kunstner. Sudan trenger forandring.

Tror du på forandring i hjemlandet ditt?

Absolutt! Det er veldig, veldig mulig. Bare ta revolusjonen! Hvor var vi før 19.desember, da revolusjonen i Khartoum startet? Kunst kommer nå til uttrykk flere steder i byen: Grafitti brukes som et verktøy til å uttrykke sinne, frustrasjon, ønsker og drømmer. Det har en samlende effekt, og folk kommer for å observere og diskutere grafitti-tegningene på vegger. Demonstrantene har transformert demonstrasjonsområdet til et kunstverk. En slik kraft kan kunst ha.


Velkommen til å ta del i Umars performance på Youngstorget torsdag 29.august, kl 17-19. Les mer om prosjektet her.