– Jeg vil ha sterke konsepter som er iøynefallende

Av Johanna Holt Kleive
Coverfot: Marte Vold

Alexander Kereklidis Turpin vil vekke fascinasjon fremfor identifikasjon. Den svenske regissøren, som de siste årene har gjort seg internasjonalt bemerket for sine eksperimentelle kortfilmer, er en av fire utvalgte talenter til pilotsatsingen Globus. Globus er et samarbeid mellom Talent Norge og Nordisk Kulturfond som skal gi kunnskap om unge talenters globale veier, samt se på mulighetene for en nordisk modell for talentutvikling og privat offentlig samarbeid.

Talent Norge møter Turpin noen uker etter innspillingen av kortfilmen «Paradis». I flere dager har han skutt scener i en mørk krigsbunker under bakken i Nord-Norge, og kan rapportere om heroiske barneskuespillere, krevende innspillingsdager, riflebruk og isbading – for å nevne noe. Anslaget er både søkt og fascinerende: en gruppe barn rømmer hjemmefra og erklærer krig mot foreldrene sine. Langt ifra en type film du ellers finner i den norske katalogen.

Turpin blir omtalt som en politisk engasjert filmskaper med sterk interesse for idédrevet drama. Selv minnes han en oppvekst fylt av teater, politikk og Bertolt Brecht i bokhyllene. Flere av kortfilmene er eksplisitt politiske og tar publikum med inn i overraskende universer – som Turpins eksamensfilm  «Generation Mars», som handler om en ung kvinne som vinner et realityshow og drar til Mars. Kortfilmen ble nominert til student-Oscar og vist på over 20 anerkjente kortfilmfestivaler i fem verdensdeler.

– Du har ikke for vane å gjøre det enkelt for deg selv? 

– Neinei, overhodet ikke. Jeg liker sterke konsepter som er iøynefallende. En uskreven regel når det kommer til film er at man bør ha enten identifikasjon eller fascinasjon, og selv er jeg mest opptatt av fascinasjon, svarer Turpin, og legger til:

– Jeg liker at ting er episke og grandiose og voldsomme. Jeg vil at det skal være full guffe.

Alexander Turpin på sett i Senja. Foto: Eirik Linder Aspelund & Francesca Casciarri

Krig mot foreldrene

Turpin tar alltid utgangspunkt i en indre tvil eller konflikt. Denne gangen er tvilen knyttet til klimakampen, et uhyre komplekst tema med en mengde blokkeringer, om vi skal tro regissøren.

– Vi gjør alle disse greiene vi alltid gjør, selv om vi blir stadig mer overbevist om at verden går til helvete. Vi lever en total livsløgn, og barna har for lengst gjennomskuet oss. Jeg vet ikke hva det er med barn, men de kan konfrontere oss med løgn på en annen måte, forteller han.

– Hvordan da?

– Som voksen har du ansvar for å forklare verden til et barn. Derfor blir du langt mer bevisst på løgnen når du lyver. Du har tross alt makt over et barn og er bevisst maktutøvelsen. Det er en interessant dynamikk der.

I  «Paradis» planlegger barna å gå til krig mot foreldrene for å beskytte Moder Jord. De er overbevist om at verden går under om de ikke gjør noe, og ser for seg total utslettelse. For å motivere seg selv tyr barna til en form for selvskadingstirualer for å forstå jordens smerte.  

– En av hovedrolleinnehaverne i kortfilmen, Dagny, gjør opprør i gruppa og mener at krig mot foreldrene ikke er veien å gå. I hvilken grad vektlegger du indre dynamikk mellom barna i filmen?

– Det gjenstår å se. Når man lager filmer om litt sprø ting, er det nok viktig å inkludere relasjoner og konflikter som publikum kan kjenne seg igjen i. Disse elementene er nødvendige, men det er ikke de som interesserer meg først. Hvis de kan være en vei inn for å få publikum engasjert, er det bra, men målet mitt er først og fremst at publikum skal tenke nye tanker.


Mathea Lian og Aile Haggärde. Foto: Eirik Linder Aspelund & Francesca Casciarri

Internasjonale samarbeid

I forbindelse med innspillingen av kortfilmen, får Turpin gjennom Globus og ArtEx en unik mulighet til å jobbe tett med internasjonale mentorer innen manusutvikling og animasjon, i tillegg til ekstra midler for å involvere internasjonale musikere. Med seg på laget har han animatør og kunstner Linde Fas og komponist Sanne Rambags, begge fra Nederland, klipper fra Mexico Dalia Huerta Cano og mentor fra Guatemala, César Díaz.

Turpin understreker viktigheten av å stå side ved side med en mentor i en arbeidssituasjon. Han tror et mentorskap fungerer best når det er knyttet til et spesifikt prosjekt.

– Jeg var regiassistent i fem måneder for Pål Øye på «Tunnelen», og det lærte jeg masse av. Men å sitte å drikke kaffe med en kjent regissør... Helt ærlig, jeg vet ikke om det gir så veldig mye. Er du glad i en regissør, kan du analysere filmene til vedkommende. Det interessante med flere av Talent Norges satsinger er at vi jobber sammen med de internasjonale mentorene i en kreativ prosess. Mentoren er involvert i det kunstneriske prosjektet hele veien.

– Hva kjennetegner Cecár som mentor, og hva slags kvaliteter tilfører han prosjektet?

– Cecár er en all-rounder, anerkjent manusforfatter, regissør og klipper. Han forstår verdien av å utforske emosjonelle temaer og relasjoner som ligger under den politiske tematikken. Det skaper en dybde og berører publikum.


Unge skuespillere på sett. Foto: Eirik Linder Aspelund & Francesca Casciarri

Det er også en fordel at Cesar tilhører en annen filmtradisjon og vet lite om norsk filmbransje, mener Turpin.

– Uansett hvor du kommer fra blir du alltid fanget i en boble, en norsk boble, en skandinavisk boble, en vestlig boble, en undergrunnsboble for den saks skyld. Det er veldig fint å jobbe sammen med noen som kommer helt utenfra, diskutere med noen fra en annen kultur. For eksempel: selv om klimakrisen rammer fattige land hardest er det likevel på noen måter et privilegium å uroe seg for klima. Har du ikke mat på bordet eller lever i et land preget av borgerkrig har du langt mer akutte ting å løse. I så måte er  «Paradis» en veldig skandinavisk film, og det kan være bra å være bevisst på det når den skal ut i verden.

Kultur-Norge er ikke drevet av jante

Til slutt: Hvordan føles det å bli satset på av Talent Norge, ikke bare én gang gjennom ArtEx, men to?

 – Det er en stor anerkjennelse å få et solid støtteapparat rundt seg. Sett fra et svensk perspektiv er Norge svært rause på dette feltet. Kultur-Norge er, ikke som mange hevder, drevet av jante, men ekstremt dyktige på å heie frem folk de tror på. Nordmenn har kanskje et bilde av seg selv som jante, men det tror jeg er en myte. Egentlig elsker vi folk som stikker ut haka og prøver noe nytt, enten det gjelder kultur, idrett eller annen offentlighet.

– Det må du nesten utdype før vi avslutter!

–  Norge har en historikk med banebrytende stemmer som Ibsen, Munch og Grieg, en sterk patriotisme, og mye penger til kultur. Derfor er det naturlig med elitesatsinger også innenfor kultur i Norge. Det finnes mange originale stemmer i svensk film, men sannsynligheten er stor for at det hadde blitt oppfattet som litt suspekt med en uttalt “elitesatsing” blant talenter. Sverige har langt større tradisjon for ingeniørskap og strømlinjeform. Bare se på svensk musikkindustri gjennom årene, hundrevis av internasjonale hits, men ingen morsomme profiler. Så det finnes helt klart forskjeller mellom landene. Jeg føler meg veldig heldig som virker i Norge og får være med og ta del i dette!

OM NORDISK KULTURFOND

Globus – unge talenters globale veier, et nordisk pilotsamarbeid mellom Talent Norge og Nordisk Kulturfond som skal bidra til å gi kunnskap om unge talenters globale veier og danne grunnlaget for et mulig langsiktig nordisk samarbeid. Med basis i Globus har regjeringen nå foreslått en bevilgning på 2 millioner på statsbudsjettet for 2021 til videre arbeid med Talent Norden.