– Musikken er et fint språk å være i, ettersom musikken snakker direkte fra et hjerte til et annet

Av Johanna Holt Kleive
Alle foto: Anne Valeur

De fleste publikummere som har vært vitne til gitarist og ArtEx-deltaker Oddrun Lilja på scenen, vil nok hevde at hun nyter stor tillit blant musikerne hun spiller sammen med. Hun er oppmerksomt lyttende på den ene siden, nysgjerrig og kontaktsøkende på den andre, og har en usedvanlig evne til å bringe frem andres kvaliteter på en slik måte at de ikke bare høres – men skinner. Et initiativrikt menneske, vil nok mange mene. Og eksemplene er mange. Da Oddrun var 12 år startet hun sin bandkarriere med noen klassekamerater og fant frem til et øvingslokale i telefonkatalogen. I dag er hun initiativtaker og kurator for en stor, internasjonal konsertserie på Nasjonal Jazzscene. Og til sin debutplate har hun hanket inn de største navnene innen europeisk jazz.

Talent Norge møter den plateaktuelle gitaristen over telefon, som for tiden befinner seg på en hytte i Kragerø for å planlegge høsten. I forbindelse med hennes showcase-innspilling under ArtEx' fagsamling torsdag 22.april, skal vi snakke om samspill og hva som kjennetegner de virkelig gode ensemblene. Hun kan straks slå fast at hun sjeldent nøler med å spørre når hun får en idé om hvilke mennesker det kunne være interessant å jobbe sammen med.

–  Kjenner jeg at det er noe jeg vil utforske, så prøver jeg å gå for det. Det verste som kan skje er at jeg får et nei. Jeg vil jo heller få et nei, enn å angre på noe jeg ikke har gjort. Jeg tok meg selv i det senest for en uke siden, da jeg skulle finne en vokalist som kunne passe til opptaket på sentralen, nå som Sanne, den nederlandske vokalisten som vanligvis er med i bandet, ikke kan komme inn i landet. Det første navnet som slo meg var Beate Lech. Hvem ligner på henne? Så spurte jeg meg selv: Hvorfor spør du ikke bare Beate Lech, når det er henne du aller helst vil ha med? Jeg spurte, og hun hadde veldig lyst å være med, og gjorde en helt fantastisk jobb.

Oddrun Lilja navigerer alltid etter «spillegleden». Hun fenges av musikere som fremstår ekte og autentiske, trygge og ikke minst dyktige i det de gjør. Og så handler det om personlig kjemi.

– Jeg spør en person fordi jeg setter stor pris på vedkommendes musikalitet. En viktig del av samspillet er å gi alle en plass. Samtidig tror jeg det er viktig at det er én kunstnerisk visjon som gjelder. Jeg hadde en kunstnerisk visjon med debutalbumet, og så inviterte jeg noen av mine favorittmusikere som gjennom å tilføre sitt personlige uttrykk løftet visjonen. Gjennom de andre musikernes bidrag ble musikken noe større enn den var i utgangspunktet, forteller hun.

Fra New York til Libanon

Oddrun brukte tre år på å utvikle musikken. Den er inspirert av ti reiser hvor hun har spilt sammen med en rekke forskjellige musikere over hele verden. Hver av reisene er en historie i seg selv.

– Det startet som et samarbeid i New York med en musiker jeg møtte på et artist-residens i Danmark som 19-åring. Vi fikk god kontakt, og han foreslo at vi skulle spille inn et album. Jeg trodde han bare kødda, at det bare var sånn New York-snakk, men han mente alvor, og begynte å sende musikkfiler mellom landene, sier hun.

– På den tiden hadde jeg ikke så veldig fett hjemmestudio, så da han foreslo at jeg kunne ta turen til New York for å spille live, så gjorde jeg det. Jeg dro alene og spilte med folk som har spilt med alle de store. Det var stort. Samme fremgangsmåte ligger til grunn for de andre reisene. Tilfeldigheter har ført til spennende musikalske møter, som igjen har ledet til nye prosjekter.



Utvekslingene på tvers av kulturer måtte kulminere i noe, forteller hun. Det som lenge hadde ligget latent i henne, ble forløst på reisene. Hun ville ikke bare bringe denne siden av seg selv hjem til Norge, men utvikle et prosjekt sammen med andre, løfte de forskjellige stemmene.

– Jeg følte meg faktisk som en sjokoladefabrikk med masse skatter inni!  Jeg måtte finne en fornuftig måte å dele alt sammen på. Det gav mening å gjøre det på den måten, sier hun og ler.

I årene som ledet frem mot debuten, befant Oddrun seg gjentatte ganger i møte med andre musikere der musikken var det eneste språket som forbandt dem. Men, understreker Oddrun – musikken er heldigvis et av de klareste språkene du kan finne.

–Jeg jobbet med musikere i Marokko og Libanon som jeg ikke hadde noe språk til felles med. Musikken er et fint språk å være i, ettersom musikken snakker direkte fra et hjerte til et annet. Saksofonist Hanna Paulsberg sa en gang at det er også påfallende hvordan et menneskes musikalske uttrykk ofte er en presis beskrivelse av vedkommendes personlighet. Det er jeg enig i, og det er nok noe av grunnen til at jeg synes det er så meningsfullt å være i musikken sammen med andre mennesker.

Det imperfekte

For Oddrun er musikk i stor grad et kollektivt anliggende.

– Spenningen og utviklingen ligger i det imperfekte, at man tar til seg andre impulser gjennom samspill og dialog. Det er litt som å puste: du kan ikke bare puste ut, du må også puste inn. Hvis jeg i dette intervjuet bare hadde ramset opp tanker jeg hadde gjort meg opp på forhånd, er det ikke sikkert at det hadde blitt så interessant. Når du stiller spørsmål, skapes nye tanker hos meg. Når jeg spiller prøver jeg å sette meg i en tilstand av gentle alertness, hvor jeg både kan være lyttende og oppmerksom, og reagere fort når et innspill eller en idé kommer. Som en katt, rolig, men alltid klar til å hoppe to meter opp når det er nødvendig, forteller hun.

Er du kanskje med på å definere den nye lyden av jazz? Bugge Wesseltoft (også medvirkende på Oddruns debut) har lenge vært en viktig premissleverandør for tilrettelegging av nye koblinger gjennom New Conception of Jazz, og det virker nærmest som du bringer stafettpinnen videre?

– Bugge er en stor inspirasjon for meg både som musiker og menneske i denne verden. Jeg kan kjenne meg igjen i verdiene hans, og beundrer den kompromissløse integriteten. Da vi turnerte sammen i 2016-2017 fylte vi store saler over hele verden med ganske eksperimentell musikk, så han har bekreftet at det går an å ha et stort navn på verdensbasis uten å måtte tilpasse uttrykket sitt. Det betyr ikke at han ikke tuner inn på publikum, det er heller motsatt: han tuner veldig inn på situasjonen, og på energiutvekslingen mellom ham og publikum, og de han spiller med. Det tror jeg er et viktig premiss for bra samspill.