– Vi bestemte oss for å gjøre dette stykket før korona, og det er merkelig hvor aktuelt det plutselig ble

Av Johanna Holt Kleive
Alle foto: Øyvind Eide, Nationaltheatret

“Hvordan får vi dette til å løsne? Vi må bare fortsette å snakke sammen og motstå trangen til å krangle eller sovne eller til å dra hjem, og vi må fortsette å snakke sammen og fortelle hverandre historier. Til slutt kommer vi til å se det klart for oss”. (Fra «Antipodene»)

Hvilken rolle spiller fortellingen i vår moderne verden? Representerer historiefortellingen et urbehov hos oss mennesker? Eller er det latterlig å bruke tid og krefter på fiksjonen når den faktiske virkeligheten byr på utfordringer nok?

Dette er blant spørsmålene som bokstavelig talt legges på bordet i Alexander Mørk-Eidems oppsetning «Antipodene» (2017), skrevet av den amerikanske samtidsdramatikeren Annie Baker. Skuespillet handler om et knippe unge mennesker som forsøker å komme på den neste store fortellingen, og i rollene finner vi det rykende ferske ensemblet NyeNational– som består av seks unge skuespillertalenter, rekruttert gjennom en satsing i regi av Talent Norge og Nationaltheatret for å sikre en gjensidig kunstnerisk utveksling mellom nyetablerte skuespillere og den gamle teaterinstitusjonen.

NyeNational består av skuespillerne Seda Witt, Sindre Strand Offerdal, Victoria Ose, Patrick Hilmar Ingvaldsen, Amina Sewali og Olavus Frostad Udbye. Foto: Øyvind Eide

Talent Norge møter to av skuespillerne i satsingen, Seda Witt og Victoria Ose, i forkant av fredagens prøvevisning med publikum i salen. Amfiscenen er gjort om til et mørkt kontorlandskap med langbord, vanndispensere og en mengde post-it lapper. Dagene går, ute raser en storm som vokser i styrke, og det er uvisst når sjefen deres, selve kongen av suksess, kommer tilbake. Men de unge skuespillerne kaster seg ut i historiefortellingens noble kunst – i det som utarter til tidenes lengste møte.

–  Vi har stort sett jobbet med gjennomganger den siste tiden. Manuset har ikke klare skiller på når én scene starter og slutter, så vi har vært avhengige av å jobbe med lange strekk for å få et inntrykk av tempoet og rytmen i forestillingen. Det skal bli veldig godt å få litt publikum i salen, for det er tungt å fortelle historier til tom sal, sier Seda Witt og ler.

Seda Witt. Foto: Øyvind Eide

Arbeidet med Antipodene startet like før pandemien kom til verden, forteller de to skuespillerne. På grunn av omstendighetene måtte leseprøvene med Mørk-Eidem foregå via Zoom. I Talent Norges intervju med regissøren tidligere i år, fortalte han at det føltes som en fiksjon bare det å være med i et Zoom-møte. “Vi bør kanskje bruke denne fiksjonen til noe, et ytterligere metalag, for er det noe Antipodene byr på i fullt monn, så er det metafortellinger om nettopp det å fortelle fortellinger”, uttalte Mørk-Eidem.

Tre måneder senere kan Witt og Ose fortelle om en alternativ prosess som har vært både krevende og morsom. Selve stykket beskriver de som et lappeteppe av ulike historier – det gjelder å være på hele tiden.

– De fleste karakterene er på scenen gjennom hele forestillingen, og alle må være påkoblet hverandre til enhver tid for å finne den flyten teksten trenger. Det krever kollektiv tilstedeværelse og lytting, sier Ose.

Hvordan vil dere beskrive handlingen?

 – Stykket handler om en gjeng som prøver å komme på den neste store fortellingen, uten at publikum får vite noe særlig mer om hva dette skal brukes til eller i hvilket format. Mens historiejakten pågår, oppstår det metafortellinger hvor Annie Baker på finurlig vis tar opp sexisme, trakassering, religion, kapitalisme og klimakrise for å nevne noe, sier Ose. 

Victoria Ose. Foto: Øivind Eide

– Den viktigste infoen kommer til uttrykk mellom scenene, og det er veldig spennende. I tillegg blir de påvirket av at det er en orkan ute, noe som gjør at de blir litt fanga der, legger Witt til.

Er det et slags absurd poeng at publikum ikke vet hvor lenge dere har vært der?

 –  Det er i hvert fall et fortellergrep som bidrar til absurditet mot slutten når desperasjonen øker og situasjonene tilspisser seg, sier Ose.

Witt er enig, og legger til:

– Det som sies, er ikke nødvendigvis absurd. Jeg opplever det som absurd fordi vi hopper så mye frem i tid. Det blir aldri gjort noe særlig poeng ut av at dagene går, men det merker man på mystisk vis, legger Witt til.

Personene i møterommet venter på arbeidsgiveren Sandy, en slags 2020-versjon av Godot som skal bekrefte at arbeidet deres er godt nok. Men sjefen er direkte påvirket av stormen, og utsetter stadig sin ankomst. Vil han komme til slutt, eller er de dømt til å sitte her og kverne på en rekke mer eller mindre ørkesløse ideer?

– Vi bestemte oss for å gjøre dette stykket før korona, og det er merkelig hvor aktuelt det plutselig ble. En god del ting som sies i stykket virker nærmest som å ha blitt lagt inn som korona-kommentar, men er en del av det originale manuset. Det er veldig gøy, forteller Witt.

Hvordan har dere tilnærmet dere rollene?

– Blant annet gjennom måten teksten er skrevet på. Det er for eksempel mange musikalske replikkutvekslinger, en slags kakofoni til tider. Gruppedynamikken sier mye om hver enkelt karakter og hvordan de deltar eller ikke deltar i fellesskapet, hvem de relaterer seg til og hvilke ideer de kommer med, sier Ose.

Foto: Øyvind Eide.

I ekte Mørk-Eidem ånd har ensemblet lagt vekt på det de skal lage sammen. De har jobbet mot et felles mål, ikke egne prestasjoner. Witt og Ose beskriver oppsetningen som et skapende rom og en kollektiv prosess.

– Det skal være litt humor dette her, så jo flere som kommer med innspill, dess bedre. Alle er på hele tiden, det er ikke sånn at noen av oss tråkker oss gjennom to scener mens de andre er hjemme. Det er veldig mye å lære av det, sier Witt.

Vil dere trekke frem noen erfaringer fra samarbeidet med regissør Alexander Mørk-Eidem?

– Nå gjentar jeg meg selv, men det har vært befriende at det har vært så åpent og så gjennomsiktig hele veien. Han kommer ikke til prøvene og har en hemmelig plan, han sier “jeg tenker dette, hva tenker dere”, ballen spilles hele tiden tilbake til oss. Er det noe rart med en scene, vil han finne ut av den, og ferdig med det, forteller Witt.

Helt til slutt: Et sted i stykket sier Sandy at vi ikke lenger trenger fortellinger. Hva tror dere at stykket ønsker å formidle til publikum?

– Annie Baker åpner for vidt forskjellige tolkninger gjennom måten hun skriver på. Det gjør teksten spennende og nyansert og vil forhåpentligvis farge spilleperioden også, sier Ose.