– Vi bør vise musikkstudentene at det finnes flere veier til Rom

Av Johanna Holt Kleive
Foto: John Andresen


– Hva innebærer en god undervisningssituasjon i dine øyne?

– Det er vanskelig å sammenfatte med få ord, men det dreier seg først og fremst om å jobbe faglig med musikken. Det er basisen for det hele, forteller Gimse.

Det faglige aspektet er flerdelt og kan innbefatte en teknisk, karrieremessig og livsanskuende dimensjon, forklarer han. Selv anser han musikeryrket som et formidlingsyrke. Det dreier seg om å forsøke å være tro mot komponistenes ideer. Ettersom man går inn i en forestillingsverden, er psykologien ofte minst like viktig som de tekniske ferdighetene. Men sistnevnte er ikke alltid noe som kan øves på. Dette kommer vi tilbake til.

– Den faglige delen i undervisningen skal i bunn og grunn hjelpe musikeren fremover med et musikkstykke og beherskelsen av et instrument. Som veileder skal du inspirere vedkommende til å jobbe mer, bidra med generelle råd, foreslå retninger som kan jobbes med, og forsøksvis hvordan. En god mesterklasse kan inneholde en fin miks av disse tingene, forklarer Gimle.

Har du og dine studenter noen spesifikke mål dere vanligvis jobber ut fra?

– Studentene er ofte opptatt av generelle øvingstips, som hvordan de skal te seg på øverommet eller hva de skal fylle tiden med.  Jeg tror de fleste er klar over at de må øve mye, men hvordan de skal øve er et minst like viktig spørsmål, forklarer Gimse, og utdyper:

– I en god del lagidretter får du mye oppfølgning av flere trenere, men som klassisk utøvende musiker er det du selv som er den viktigste læreren. Du får kanskje en time eller to i uka med en lærer, men er overlatt til deg selv de øvrige dagene. I all hovedsak forsøker jeg å inspirere, veilede og foreslå hvordan disse dagene kan se ut i praksis.

– Hvordan vil du beskrive en ny generasjon klassiske utøvere i dag?

– Det er veldig godt spørsmål. Jeg tror de er ambisiøse, jeg tror de jobber hardt, og jeg tror absolutt flere av dem har en fremtid foran seg. Men hvordan fremtiden ser ut, er et annet spørsmål. Der mener jeg at vi, mentorene, jeg liker forresten ikke det uttrykket, la oss kalle det de eldre i bransjen, er viktige. Vi kan vise studentene våre at det finnes flere veier til Rom, og vi kan til og med være med å peke på at Rom ikke er Berlinfilharmonien eller solistoppdrag, men selve musikken og møtet med publikum og andre musikere.

– Unge musikere glemmer rett og slett å ha det moro oppi karrierejaget?

– Det er ytterst menneskelig, og jeg klandrer ingen.  I visse faser er motivasjonen mer kretset rundt applaus, solistoppdrag og suksess enn den er kretset mot dypdykk, samfunnsnytte og simpelthen glede. Enkelte talenter har dessuten foreldre som er svært ambisiøse, og da gjelder det som veileder å gå inn og forsøke å normalisere disse type forventningene. Det er helt greit å være ambisiøs, men vi må også formidle at det ikke skader å kikke litt rundt seg, ikke være for opptatt av sin egen navle. 

Når det er sagt, mener Gimse at norske musikktalenter ikke har nådd taket hva gjelder øvingsmengde.  

– Vi har det godt i Norge, og jeg tror nok at en del norske ungdommer kunne jobbet mer. Jeg har en venn som en gang fortalte meg at når det gjaldt barneoppdragelse, var evnen til å tåle motstand det viktigste han kunne gi datteren sin. Det høres klokt ut, synes jeg. Bransjen er tøff og konkurranseutsatt, vi blir målt mye, og det krever mange timers jobbing. Du bør opparbeide deg en ganske sterk rygg, men ryggen blir helt klart sterkere av naturlig motivasjon.

– For å gjenta meg selv, så handler det i stor grad om hvordan man øver. Det er flere områder unge musikere med fordel kan utfordre seg på. Gå på konserter, orientere seg litt mer i de øvrige kunstfeltene, vise nysgjerrighet utover seg selv.  Ikke minst den skjermen de har hjemme, sier han og smiler lurt.

Hva utgjør et kunstnerisk talent i dine øyne?

– Har du det ikke i deg, kan du ikke få det, tror jeg. Men mange som satser, har et visst monn og en kilde eller kime som går an å stimulere slik at de kan utvide deres kunstneriske talent. Det er naturligvis veldig individuelt, og min erfaring som pedagog, veileder eller musiker for den saks skyld, er at det er vanskelig å gjøre om på basisen. Vi kan i beste fall medvirke til at det som allerede eksisterer blir utvidet. Mange musikere vil si at et møte med den og den musikeren eller pedagogen gjorde mye for dem. Jeg har vært med på å åpne opp noe sånt. Jeg har også sett at det er vanskelig å åpne opp noe som ikke er der. 

Hva er det beste rådet du selv har fått?

–  Jeg har hatt mange helter i mitt liv, og de beste rådene kommer ofte fra ukjente fagpersoner som har større interesse for musikk enn karriere. Jeg fikk en gang et praktisk råd fra en engelsk fiolinist som i lang tid hadde mast om at jeg skulle begynne hos en stjernepedagog i Jerusalem. Jeg hadde ikke lyst til å reise dit, for jeg hadde det bra på Kongsvinger. Til slutt gav hun opp, sa jeg ikke trengte å dra, “because the most important teacher is yourself”. Det å ikke skylde på noen andre enn seg sjøl til enhver tid, er mitt motto.

Foto: Ilja Hendel