Å leve av ordene

Tekst: Johanna Holt Kleive
Foto: Helene Torp Photography

«Hvor god er jeg til å formidle hvis jeg tar vekk mitt sterkeste formidlingsinstrument - stemmen?»

Slik lød problemstillingen i «Lonely are the brave», en av fire forestillinger Jeaninne har utviklet i TekstLab - en arena som fremmer nye stemmer, fortellinger og produksjoner i scenekunsten. Hun startet i TekstLab Unge Stemmer i 2014, og har siden vært med i Inkubator-programmet hvor hun arbeider med språk og poesi i et tverrfaglig performance-uttrykk.

– Jeg har alltid vært interessert i språk. Det underliggende temaet i “Lonely are the brave” var å elske på flytende gebrokken norsk og vise hvordan det ser ut i. I løpet av en forestilling på 20 minutter fremførte jeg poesi som inkluderte 30 språk, blant annet norsk tegnspråk, sier Jeaninne.

– Hvorfor tegnpråk?

– Hele prosjektet startet med at jeg ville fjerne meg selv fra scenen. Jeg ville ikke at diktene skulle bæres av min stemme. Jeg hadde ofte fått høre at jeg var en så god formidler, men var nysgjerrig på om diktene kunne stå for seg selv. Jeg ville teste ut hva som skjedde om jeg tok bort mitt beste verktøy, selve formidlingsinstrumentet mitt - stemmen. Jeg ville utforske emosjoner, formidlet med noe annet enn ord. Hva skjer med meg som formidler når jeg må komponere på et språk jeg ikke behersker?

Jeaninne har forsket på ord i TekstLab like lenge som en masterstudent. På søndag presenterer hun forestillingen «Welcome to our beginning», som ifølge henne selv bygger på, og oppsummerer, alle tidligere visninger.

– «Welcome to our beginning» er avslutningen på min tid i Inkubator og forskningfasen, men publikum får også en smakebit på det jeg skal gjøre videre og hva jeg vil at poesien skal være, uten å avsløre for mye, sier hun og smiler lurt.

Jeaninne anser poesi som musikk og rytme. Hun skriver ikke ned tekstene i komponeringsfasen. De skapes i hodet. Først etter denne fasen skriver Jeaninne dem ned. Hun arbeider med tekst som komposisjon, der det lydlige og klangen i tekstene er viktig. Men hun er ikke en slam-poet, slik mange tror.

– Jeg blir ofte omtalt som slam-poet, men det er jeg ikke. I Norge sier man slam-poesi om alt, men det er egentlig spoken word man tenker på. Slam er konkurranseformen. Jeg konkurrerte før, og blir fremdeles introdusert som tidligere Oslomester, men jeg slammer ikke lenger, og har ikke gjort det siden jeg var 18 år.

– Hva vil du med kunsten?

– Redde liv.

Jeaninne tror på at poesi kan redde liv. Men det må gjøres på en mesterlig måte, mener hun. I denne sammenheng er stor grad av kunstnerisk frihet avgjørende.

– Uten kunstnerisk frihet gulper jeg bare opp andres tanker og følelser. Jeg synes man skal stå for alt man gjør.

– Hvordan står det til med poesien i Norge om dagen, synes du?

– Deler av norsk poesi elsker jeg, mens andre forsøker for hardt å skille seg ut. Det blir mye abstrakt, høytsvevende poesi som går igjen, et slags ønske om å være unik, men som fører til at publikum forstår lite av det. Eller så er man nesten litt teit og rekker tunge til poesien, litt sånn: «jeg drikker kaffe. brenner meg på tunga. dette er livet», hehe. 

– Enten full av svada eller innholdsløs?

– Nå høres det ut som jeg mener at poesien skal revolusjonere eller moralisere. Det synes jeg ikke. I begynnelsen var jeg veldig “black power” og helte mot det politiske, men det var det jeg brant for på den tiden. Jeg var så opptatt av retorikken, at det skulle engasjere og så videre. Nå har jeg mer fokus på stemninger og auraer. Mer å bevege sjelen enn å knytte never, på en måte.

Jeaninne er først og fremst opptatt av god formidlingskunst. Akkurat som skuespillere og musikere anvender teknikker for å bli bedre, eksisterer det teknikker i formidlingsevne, mener hun.

– Jeg tror det handler om å lære seg teknikkene, og så velge de teknikkene som hører til deg, og som støtter opp under din greie.

– Tror du vi er dårligere på å fortelle historier i dag? Lars Saabye Christensen mener for eksempel at unge skribenter har en helt annen opplevelse av tid i dag, at mange “zapper når de skriver”.

– Han har nok rett i at det er litt andre spilleregler som gjelder. Vi lever i en tid der folk ikke engang orker å se en 15 sekunder lang video. Selv prøver jeg å sette publikum i en stemning, og lengden på forestillingene er sjelden lengre enn 20 minutter. Skal jeg holde på en stemning og holde publikum like intenst oppmerksomme fra start til slutt, er det fysisk krevende for dem, og fysisk krevende for meg.

– Hemmeligheten er pausene. Mange er så opptatt av å fortelle at de glemmer å lytte. I mine forestillinger og gjennom mitt formidlingskurs, «Ditt livs mesterverk», forsøker jeg å angi en stemning, og ikke bare en haug med ord. Kaster man ut en masse ord, er det fort gjort å miste publikum.

– TekstLab er et laboratorium der man forsker like mye som man underholder. Det har vært helt avgjørende for meg. Jeg ble tatt på alvor med en gang og har blitt fulgt opp hele veien. Mentorene gjør sin jobb, og så slipper de deg ut i verden. Men aldri helt. Man blir aldri helt ferdig med TekstLab, sier hun og smiler lurt.

Faktisk har TekstLab vært så viktig for Jeaninne at hun driver aktivt rekrutteringsarbeid om dagen.  

– «Gå til TekstLab om du har en stemme, en tekst og et kunstnerisk uttrykk som du vil bli tatt på alvor for. Og eventuelt tjene penger på etterhvert», sier jeg til alle ungdommer jeg møter på min vei. De spør meg: Hæ, tjener du penger på det her? Ja, svarer jeg, det er mulig å tjene penger på ordene sine, hvis man er god med dem.