Møt ArtEx deltager Claudia Cox

Hvor lenge har du holdt på med din kunstform?

Jeg har arbeidet profesjonelt med kunst i over et tiår, opprinnelig som klassisk fiolinist og akrobat. Etter en nær-døden-opplevelse i 2021 endret kunstnerskapet mitt retning og ble dypt forankret i teater, tverrfaglig scenekunst, eksperimentell opera, regi, komposisjon, og teknologi-drevet teater.

Hvordan startet det?

Det hele startet med klassisk Suzuki-fiolinundervisning i barndommen i en liten kullgruveby i Australia. Musikken ble raskt en trygg havn, men etter hvert utviklet jeg også en lidenskap for gymnastics akrobatikk. Det var likevel først etter akrobatikkulykken i 2021 at jeg virkelig fant stemmen min som kunstner.
Opplevelsen førte til et behov for å utforske eksistensielle spørsmål om liv, død og transformasjon, noe som resulterte i dannelsen av Only Slime – min tverrfaglige duo med Tobi Pfeil – samt mitt musikalske alias Peri Winkle, og dette året har Only Slime sammen med Tani Dibasey den kunstneriske ledelsen på scene 3 ved Det Norske Teateret.

Hva kjennetegner kunsten din?

Kunsten min blander eksperimentelt teater, scenekunst, med bruk av teknologi/live motion capture, musikk, digital kunst, for å skape altoppslukende opplevelser. Jeg utforsker ofte eksistensielle temaer som død, gjenfødelse, identitet og det spirituelle, samtidig som jeg trekker på elementer fra spillestetikk, sci-fi og opera. Jeg er fascinert av grenselandet mellom det digitale og det menneskelige, det ekte og det virtuelle.

Hva ønsker du å oppnå med kunsten din?

Jeg ønsker å skape verk som utfordrer grensene mellom kunstformer, samtidig som de gir rom for personlig og kollektiv refleksjon. Som autist er det viktig for meg å bruke kunsten til å skape trygge rom der mennesker som ofte føler seg utenfor konvensjonelle rammer kan kjenne seg igjen, føle seg sett og oppleve tilhørighet. For meg handler det om å være radikalt ærlig og autentisk i eget uttrykk, i håp om at det kan inspirere andre til å være seg selv fullt ut. Jeg ønsker at kunsten min skal åpne dører til nye perspektiver, og fungere som et verktøy for transformasjon – både personlig og samfunnsmessig.

Hvorfor søkte du ArtEx og hva er dine forventninger til programmet?

Jeg søkte ArtEx for å få tilgang til et sterkt tverrfaglig nettverk, veiledning og ressurser som kan hjelpe meg med å videreutvikle mine tverrfaglige prosjekter. Jeg ønsker å dykke dypere inn i hvordan scenekunst, regi, musikk, dans og teknologi kan integreres på nye måter – spesielt i arbeidet mitt med ONLY SLIME, hvor et av våre store mål er å skape storslåtte, tverrfaglige opera verk. Jeg håper ArtEx kan gi meg verktøyene til å løfte kunsten min til et internasjonalt nivå. Men mest av alt ønsker jeg å bli tryggere i meg selv og i arbeidet mitt, og lære gjennom coaching, kollegaer og mentorer hvordan jeg kan nå absurde mål uten å miste hodet i prosessen. <3

På hvilken måte håper du det vil bidra til din kunstneriske utvikling?

Jeg håper ArtEx vil utfordre meg til å tenke større og mer helhetlig i prosjektene mine. Programmet kan gi meg muligheten til å utforske nye samarbeid, teste ut teknologier jeg ennå ikke har rørt ved, og hjelpe meg med å finne balansen mellom å lage eksperimentell kunst og samtidig skape noe som er tilgjengelig og engasjerende for publikum. Jeg har store visjoner – som for eksempel å iscenesette en enorm meteorstein som faller ned fra himmelen, og en karakter som løfter den opp med sine parapsykiske evner i en operascene. Jeg ønsker å lære hvordan man faktisk kan realisere slike idéer i praksis. Hvordan leder man et team gjennom komplekse, teknologitunge produksjoner uten å bli den gale kunstner-regissøren som mister kontrollen? Jeg vil utvikle mine lederferdigheter slik at jeg kan balansere kreative ambisjoner med strukturert prosjektledelse. Målet er å kunne skape storslåtte, tverrfaglige verk som kombinerer det spektakulære med det intime – uten å gå på kompromiss med kvalitet eller bærekraft.

Hva inspirerer deg?

Jeg blir inspirert av så mange ting – fra bioluminescerende steiner og utenomjordiske vesener til miniatyrdukkehus, titan Astera-lys og gigantiske LED-vegger. Jeg elsker alt som skaper immersive verdener som får meg til å føle at jeg er et helt annet sted, enten det er gjennom teknologi, natur eller kunst. Det kan være alt fra stranden ved soloppgang til lyset som treffer et bioluminescerende mineral, eller til og med bevegelsene til en slange. Jeg trekkes også mot kontraster – som følelsen av å jobbe med lys i et mørkt rom mens jeg hører på motiverende sportspsykologi-podcaster, drikker kaffe og spiser trøffelpopcorn. Historier om viljestyrke og dedikasjon inspirerer meg dypt, spesielt eliteutøvere som Lewis Hamilton, Rebeca Andrade og Ayrton Senna – mennesker som presser grensene for hva som er mulig med kropp og sinn. De er helt vilt. Eksistensielle spørsmål, science fiction, mytologi, spillverdenen, opera og personlige opplevelser som har endret mitt perspektiv er også sentrale drivkrefter i arbeidet mitt. Visuelle og digitale kunstformer, sammen med musikk som utfordrer normer, motiverer meg til å skape verk som er både intime og monumentale – med mål om å invitere publikum inn i nye verdener, om så bare for et øyeblikk.

Hvordan motiverer du deg selv?

Rett frem – bare det å være i live motiverer meg. Jeg finner inspirasjon i å lytte til motiverende sportspsykologer som snakker om dedikasjon, fokus og viljestyrke. Muligheten til å skape nye verdener – både for meg selv og publikum – driver meg. Spesielt når jeg kan bringe mine spesialinteresser og de rare delene av meg selv opp på scenen, da kjenner jeg at jeg virkelig lever.

Når jeg føler meg fastlåst, vender jeg meg til familie, musikk, animasjon eller spill for å finne tilbake til kreativiteten. Og ingenting slår en god sauna for å koble av og finne balansen igjen. Familien min i Australia motiverer meg også enormt – de er så ekte og rene i energien sin, og minner meg om hvorfor jeg gjør det jeg gjør.

I tillegg henter jeg motivasjon fra inspirerende filmer, teater, konserter – alt som får hjertet til å banke litt raskere og minner meg på hvorfor kunst er viktig.

Hvordan ser en vanlig arbeidsdag ut for deg?

Akkurat nå er det helt vilt. Det føles som å gå fra 99% til 1.000.000% med vår nye residens på  scene 2 ved Det Norske Teatret. Ingen dager er like, men de fleste starter tidlig – med kaffe og e-poster fra klokken 06.

Etter det kastes jeg inn i alt som handler om å lage teater: skriving av tekst, animasjon, scenografi, møter, prøver, lysdesign, enda flere møter, musikk, tekniske gjennomganger – og ofte avsluttes dagen med en forestilling på kvelden. Så er det bare å vaske av sminken, puste ut litt, og gjøre det hele igjen dagen etter. Rinse and repeat.Det er intenst, kaotisk og utrolig givende – veldig inspirerende. Spesielt takket være alle de inspirerende menneskene vi jobber med. 

Hva er din beste kunstopplevelse?

Som barn hadde vi ikke tilgang til så mye kultur, men vi hadde en TV – og gjennom den kunne jeg drømme meg bort i filmens verden. Da jeg var fem år gammel så jeg Mary Poppins hver eneste dag. Den magiske verdenen, sangene og karakterene åpnet en portal til noe større for meg, og det ble min første introduksjon til kunst som en flukt og et eventyr.

Men kunsten fantes også i naturen rundt meg. Lydene av australske fugler formet barndommen min – jeg kunne sitte i timevis og lytte til dem, helt oppslukt. Det var kanskje der jeg først lærte å virkelig lytte og oppleve verden som noe større enn meg selv.

Min første teateropplevelse kom senere med Vinge/Müllers Hedda Gabler. Det var helt vilt – jeg hadde aldri sett noe lignende før. Forestillingen var kaotisk, intens og fullstendig grenseløs. Den blåste opp alt jeg trodde teater kunne være, og det var mindblowing å oppleve hvor kraftfullt, absurd og frigjørende scenekunst kan føles når alle regler brytes.

Men helt ærlig får jeg fortsatt noen av mine sterkeste kunstopplevelser fra film. The Substance var helt vilt – en radikal og grenseløs filmopplevelse. Jeg elsker også filmer med sterke, radikale kvinnelige regissører og historier som snur konvensjoner på hodet, som Emilie Blichfeldt – en mørk vri på eventyret om den stygge stesøsteren – og klassikeren Amélie, som skaper et helt univers av magiske detaljer. Anime er også en stor inspirasjonskilde for meg, spesielt hvordan de bygger opp visuelle verdener som føles både intime og episke.

Den siste sterke kunstopplevelsen jeg hadde var å se arbeidet til Susanne Kennedy og Markus Selg på Volksbühne. Det var helt overveldende – jeg ble rørt til tårer av å sitte i det rommet for første gang, helt oppslukt i et univers som var så annerledes fra alt annet jeg har opplevd. Det var en spirituell opplevelse, som å bli dratt inn i en annen virkelighet der tid og sted opphører.

Hvem er dine kunstneriske forbilder?

Susanne Kennedy er en stor inspirasjonskilde for meg, spesielt som en radikal kvinnelig regissør som konstant tar risiko og utfordrer grensene for hva teater kan være. Jeg beundrer hvordan hun skaper altoppslukende, drømmelignende verdener som bryter med konvensjonelle former for teater, og inviterer publikum inn i opplevelser som både forstyrrer og fascinerer. Sammen med Markus Selg utforsker hun immersivt teater på en måte som fullstendig omslutter publikum og skaper dype, transformative opplevelser.

Florentina Holzinger har også hatt en enorm innflytelse på meg og min kunstneriske praksis. Måten hun bruker kroppen, styrke og sårbarhet i forestillingene sine ga meg et helt nytt perspektiv på hva som er mulig innen tverrfaglig kunst. Jeg beundrer virkelig hvordan hun utforsker kroppens symbolske kraft og skaper intense, kompromissløse opplevelser som balanserer mellom råhet og skjønnhet.

Innen film har David Lynch hatt stor betydning for meg. Hans evne til å skape surrealistiske og oppslukende universer har formet mye av mitt kunstneriske blikk. Karakterene hans, spesielt Kyle MacLachlan i Twin Peaks, har også påvirket hvordan jeg nærmer meg det absurde og mystiske i eget arbeid.

Jeg blir inspirert av kunstnere som presser sine egne grenser og tør å være kompromissløse i uttrykket sitt – de som utforsker styrke, sårbarhet og det absurde på tvers av disipliner. For meg handler kunst om å utfordre, utforske og skape altoppslukende opplevelser som trekker publikum inn i helt nye verdener.

Hva legger du i ordet talent?

Jeg tror at alle er talentfulle – alle har muligheten til å transformere seg selv og vokse. For meg handler talent ikke bare om medfødt evne, men om nysgjerrighet, åpenhet og viljen til å utforske nye veier – selv når det føles ubehagelig eller vanskelig. Talent handler også om utholdenhet og motstandskraft, om å kunne ta både gode og dårlige erfaringer og transformere dem til noe meningsfullt.

Det er evnen til å være sårbar, å lære av feil, og å fortsette å skape selv når det føles umulig. For meg er ekte talent å kunne holde fast i sin egen autentisitet, samtidig som man stadig er i utvikling og åpen for endring.

Hva holder du på med nå for tiden?

Akkurat nå har jeg nettopp sluppet mitt debutalbum Ouroboros, samtidig som vi fremfører vår spillopera Afterlife på Det Norske Teatret. Jeg jobber også med å utvikle nye scenekunstprosjekter sammen med Only Slime, Tani og alle de fantastiske skuespillerne på Scene 3 ved Det Norske Teatret. Vi leder et helt vilt program som artist in residency i ett år, med 12 nye premierer – det er intenst, kaotisk og utrolig gøy.

I tillegg planlegger vi noen veldig store prosjekter for 2026 og fremover med Only Slime. Det er mye som skjer, og jeg er så utrolig gira. Kom og se! Det blir helt vilt.

Foto: Agnete Brun