Møt ArtEx deltager Jørgen Færøy

Navn: Jørgen Færøy
Kunstfelt: Manusforfatter innen film og TV-drama
Program: ArtEx


Hvor lenge har du holdt på med din kunstform? Hvordan startet det?

Jeg skrev manus for første gang da jeg var 18 og gikk på Danvik Folkehøgskole hvor jeg fikk det første møtet med det å faktisk lage film til forskjell fra å bare se på det. Jeg husker jeg skrev en kortfilm basert på da jeg var butikktyv som 9-åring.
Lærerne våre var veldig strenge med tydelighet og historiefortellingen, og hvis de ikke likte det, så sa de det tydelig. Det ga meg tykkere hud og gjorde at jeg faktisk tok det hele mer på alvor.

Jeg ble dratt inn i å skrive for film fordi manus var så teknisk og gjorde paradoksalt nok at jeg kunne slappe av. Dette var bare en bruksanvisning til det virkelige verket. Jeg opplevde også at jeg kunne bruke noe mer enn det fattige språket mitt, nemlig bilder, som jo er mer i kontakt med det underbevisste. Mange sier at film er det vanskeligste å skrive, men jeg syntes alltid at det var lettest.

Hva kjennetegner kunsten din? 

Dette tror jeg er et litt vrient spørsmål for mange manusforfattere. Du blir så vant til å jobbe for andre at du ikke reflekterer så mye over egen «kunst», som det føles veldig rart å kalle. Jeg prøvde lenge å formulere det, men kom alltid til for kort. Jeg har sluppet taket i å finne svar og har lært at det å finne spørsmålene som du ikke har svar på er det viktigste. Som manusforfatter jobber du ofte for en produsent eller en regissør som har en idé og du forsøker å forme det til en filmhistorie. Det føles som at jeg har blitt en kameloen på den måten og jeg har skrevet alt fra skrekkfilmer til rom-com og psykologiske thrillere til komedier. Man må alltid tilpasse seg, men samtidig har jeg oppdaget at du ikke kan bidra på en annens visjon hvis du ikke selv har noe på hjertet. Det er en evig balanse mellom håndtverk og særegenhet, men til slutt er ens blikk det viktigste man bidrar med.

Hva ønsker du å oppnå med kunsten din?

For min egen del har jeg alltid likt sitatet om at kunst skal «comfort the disturbed and disturb the comfortable», og i hvert prosjekt ser jeg alltid etter noe som kan forstyrre. Noe ekstremt. En følelse eller en tveydighet som kan bli sittende igjen i publikum. 

Jeg husker jeg gikk ut av en kino en gang - jeg tror det var filmen «Parasite» - og en godt voksen dame snudde seg til meg og sa: «Det var jo rett og slett en farlig film». Jeg stusset litt over reaksjonen, men tenkte «Ja!». Det er dét jeg vil lage. En farlig film.

Hvorfor søkte du ArtEx og hva er dine forventninger til programmet? 

Jeg har vel kommet til et punkt nå hvor jeg har lyst til å ta inn nye impulser fra andre. Både fra andre fagfunksjoner innen film og fra kunstnere som driver med noe helt annet. Det er ikke ofte man får den muligheten til å gjøre noe sånt.

På hvilken måte håper du det vil bidra til din kunstneriske utvikling? 

Jeg var nylig hos optikeren fordi jeg har hatt de gamle brillene mine altfor lenge. Etter å ha gjort synstesten med den svære greia foran ansiktet hvor man finner nye glass, innså jeg hvor dårlige de gamle brillene var. Jeg så alt mye tydeligere igjen.
Det er kanskje det jeg ser for meg at ArtEx kan hjelpe meg å gjøre. Omstille meg seg selv og la meg få se mitt eget kunstnerskap og min egen skriving skarpere.

Hva inspirerer deg? 

Det kan være så mangt som inspirerer. Jeg drives veldig av nysgjerrighet og kan bli euforisk når jeg har funnet noe nytt som endrer måten jeg tenker på. På den måten er manusarbeid veldig givende siden du ofte må sette deg inn i nye ting, lære og gjøre research. Som et slags anker i alt forsøker jeg å bruke noe fra mitt eget liv for å relatere til historien.

Hvordan motiverer du seg selv? 

Det er også et vanskelig spørsmål. Jeg tror mange i kreative felt kjenner seg igjen i det å pendle mellom narsissistisk hubris og kunstnerisk jammerdal. Og en gang iblant, total fortvilelse, når verden er usikker og man ikke vet om man klarer å holde ut i dette «kunstnerlivet». Men på en eller annen måte klarer man alltid å dra seg opp igjen selv om tanken virker uoppnåelig når man er nede i den dypeste dalen. Jeg håper bare at min egen vekt blir lettere med tid og erfaring, så jeg kan dra meg selv opp litt raskere.

Hvordan ser en vanlig arbeidsdag ut for deg? 

Jeg har kanskje verdens kjedeligste jobb. Jeg sitter i en sofa eller ved en pult og finner på ting om andre som har interessante jobber. Iblant, når jeg skriver «EXT. MALLORCA - DAG» savner jeg å kunne være med på sett. Da skriver jeg heller noe sånt som «EXT. SNØSTORM NORDPOLEN - NATT» og koser meg i sofaen med pulverkaffekoppen.

Hva er din beste kunstopplevelse? 

Det er lenge siden jeg hadde en skikkelig sterk kunstopplevelse. Jeg husker at «Bad Lieutenant» (1992) satte dype spor i meg da Harvey Keitel gråter som en skadeskutt hund inne i kirka og oppnår tilgivelse gjennom å selv tilgi andre. Jeg kan huske at jeg strigråt av filmen «Kes» da Billy flyr med haukeungen på sletta sammen med læreren sin.

Hvem er dine kunstneriske forbilder? 

Jeg vet ikke om jeg har så mange forbilder, men når jeg ser 3-åringen min tegne beundrer jeg hvor lett han gjør det. Hvor hemningsfritt, skjødesløst og impulsivt han vifter med tegnestiften på arket. Det var vel sånn Munch var i siste del av sitt liv. Eller det er i hvert fall sånn jeg ser han for meg. Han bare maler og maler. Krana står på, men tanken går aldri tom og maleriene tyter ut og fyller opp badekaret og ligger i regnet på plenen og under senga og i senga. Som om de ikke egentlig betyr noe som helst. Men så betyr de samtidig alt. 

Hva legger du i ordet talent? 

«Talent» er mystisk for meg og jeg har aldri egentlig sett på meg selv som et talent i noe som helst. Det er noe dypt urettferdig med noe som ikke deles ut til alle i lik grad. Samtidig er talent ingenting uten innsats. Det er i alle fall det jeg forteller meg selv.

Hva holder du på med nå for tiden? 

I tillegg til å jobbe på andres prosjekt jobber jeg med noen spillefilmer som alle har noe veldig groteskt over seg. Halshugging på 1800-tallet, barneofring i Distriktsnorge og kannibalisme i oldtiden.

Foto: Agnete Brun