– 40/60 er et bullshitmål

26.10.2017 / – Det er store forskjeller i menn og kvinners forutsetning for å lykkes i kunsten, sier skuespiller Maria Bock.

Hun leder et forprosjekt i Talent Norge med fokus på frafall av unge kvinnelige talenter tidlig i en kunstnerisk karriere. Forprosjekt skal gi kunnskap om hvordan Talent Norge bør arbeide for styrke kvinners muligheter til å lykkes. Bock har undersøkt hvorfor kvinner ikke er like synlige som menn – og hva en satsing på kvinnelige talenter bør inneholde.

Hun har vært aktiv i styret i Skuespillerforbundet i seks år, sittet i Bransjerådet for film og er nestleder i styret i Tromsø Internasjonale Filmfestival. Engasjementet for likestilling og mangfold har vært sterkt i alle år, fordi hun har sett nok. Kvinner som blir urettferdig behandlet og forbigått – eller fortalt sin plass. Hun har blitt rasende på kollegaers vegne og er det ennå. Fordi vi ikke er i nærheten av mål.

– Det er ikke likestilling. Musikken, filmen, kunsten – alle sliter med det samme. Man ser ikke kvinnene, de er ikke tydelige nok.

Maria Bock har intervjuet tre toppledere innen idrett, kultur og akademia for å høre deres erfaringer. De tre har tatt tydelig stilling til likestilling og til dels gjort konkrete tiltak: Curt Rice, rektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Jarle Aambø, tidligere toppidrettssjef i Norges Idrettsforbund og Anna Serner, direktør for Det svenske Filminstituttet. Sistnevnte har virkelig tatt kampen for å jevne ut skjevheten i svensk film og resultatet av arbeidet er slående. I fjor var 64 prosent av svenske filmer regissert av kvinner med det resultat at dobbelt så mange filmer som tidligere får plass på ledende, internasjonale filmfestivaler. Hvorfor? Fordi de har vært mangelvare, oppleves historiene kvinnene forteller som sjeldne, friske og nye.

– Anna Serner er vanvittig inspirerende. Hun sier ”Å strebe etter en 40/60-fordeling mellom kjønnene synes jeg er et bullshitmål”. Jeg er helt enig. Det skal være fifty-fifty, vi skal ikke etterstrebe en skjevhet, mener Bock.

Anna Serner bruker ikke ordet kvotering, men kaller det jevn fordeling. Hun er overhode ikke redd for å passe på at kvinner får ta plass. ”Menn velges på potensiale, kvinner på erfaring”, er hennes opplevelse.

– Gjennom våre satsinger har vi en mulighet til å gjøre noe helt konkret og målbart. Vi har verktøyene, kontaktene, sier Maria Mediaas Jørstad, daglig leder i Talent Norge og initiativtaker til forprosjektet. – Det handler om penger, om beslutningstakere med likestilling på agendaen, om utøverfokus og nettverk. Gjennom forprosjektet ønsker vi å undersøke hvordan vi kan bygge en satsing som kan motvirke at kvinner faller fra en kunstnerisk karriere på et tidlig stadium, sier Maria.

Talent Norge har søkt om ekstra midler og fikk en økning over statsbudsjettet for 2018. Over 400 unge talenter er engasjert i de pågående satsingene. Målet med forprosjektet er å gi unge kvinnelige talenter et tilbud gjennom en egen satsing i 2018.

– Selv uttalte feminister får ikke alltid gjennomført det de ønsker å gjøre, selv om de sitter i posisjon. Vi må derfor være veldig konkrete og følge de unge slik at de blir endringen. Jeg har veldig tro på at vi i Talent Norge kan gjøre en forskjell ved å satse ekstra på de unge kvinnene.

Mental trening

Talent Norge har tidligere fått besvare spørsmålet om de syr puter under armene på unge kunstnere. Diametralt motsatt av forventningene til idretten, hvor det å bygge team rundt talenter blir sett på som en forutsetning for å lykkes.

– Ingen spør; hvorfor skal Petter Northug ha smørebuss? Ler Mediaas.

Holdningen til kunstnere har lenge vært at kunsten skal være fri. Ingen skal stikke nesen borti hvem, hva eller hvordan kunst skapes og utøves. En edel tanke, men er den sunn?

– Hver kunstner er en ensom øy som skal klare seg selv. Men at kunsten er fri er bare naivt å tro, sier Maria Bock.

Særlig kvinner, som også ofte blir mødre og møter press fra flere kanter, trenger profesjonelle støttespillere og hjelp til å stole på seg selv. Talent Norge hjelper unge med å bygge nettverk, skaffer mentorer. I forprosjektet vil kvinner i Talent Norges satsinger få et tilbud om mental trening – også kalt coaching. Ideen er at de skal få verktøy for å ta gode valg og til å våge å være kompromissløse. I Idretten er coaching en selvfølge, mens den er nærmest fraværende i kunsten. Coaching-tilbudet skal også identifisere og adressere grunner til at kvinner kan falle fra tidlig i et kunstnerisk karriereløp.

Money talks 

– Det viktigste jeg har lært er at vi må slutte å snakke og begynne å handle. I maktposisjon er det faktisk ikke så viktig hva man gjør, bare man gjør noe – fordi det sender tydelige signaler nedover at likestilling er et viktig fokus. Dette fokuset påvirker hele bedrifter og har ringvirkninger i samfunnet, sier Bock.

Men innen kulturen som i idretten må gode intensjoner følges opp med hard valuta skal vi se reelle endringer.

– Jeg vil at de med penger skal være med på en varig satsing som utgjør en forskjell for likestilling i kulturfeltet. Det er pengene som snakker. Hvis ikke NFI (Norsk Filminstitutt) for eksempel gjør konkrete satsinger på kvinner skjer det ikke noe innen likestilling film og TV, mener skuespilleren.

NFI har moderat kjønnskvotering; om to prosjekter vurderes som like gode skal man velge det med kvinner. Problemet er lav bevissthet rundt hva som påvirker valg i en beslutningsprosess, og forskning viser at kvinner generelt kommer dårligere ut når beslutninger tas. Curt Rice har skrevet om fenomenet i den ekstremt lave kvinneandelen i klassiske orkestre i USA på 1970- og begynnelsen av 1980-tallet. Mot slutten av nittitallet var kvinneandelen økt fra 5 til rundt 25 prosent. En hovedårsak skal være innføringen av ”blind-audition” hvor kandidatene sitter bak en skjerm og spiller. Forskere har funnet ut at dette grepet alene øker sjansen for at en kvinne blir valgt med 50 prosent.

Curt Rice vil gjøre mangfold til vinnerkortet innen akademia. Innen kunsten ser han ingen problemer med å kreve at man kjøper inn 50 prosent av kvinnelige kunstnere. Maria Bock er enig.

– Jeg er opptatt av at publikum får se kunst som speiler et samfunn de kjenner seg igjen i. Mange får ikke se noe som representerer dem. Menn ser sjelden sine døtre, søstre og koner representert på film for eksempel, sier hun.

Skuespilleren mener vi trenger flere synlige rollemodeller.

– En kvinne som har suksess, som får et stort budsjett for å lage film, som når toppen – er veldig viktig. Da ser andre kvinner at det er mulig å nå toppen, også for dem. Mange kjemper med dårlig samvittighet hjemme og på jobb, gjerne uten grunn. Like viktig er nettverk. Kvinner må tåle mye mer motgang enn menn. For å tåle det, trenger man noen å støtte seg på. I tillegg må vi se på hele prosessen fra utdanningen til den jobben på toppen. Hva er det kvinner må være obs på underveis? Hvorfor har noen suksess og andre ikke? Hvor finner vi ”gate keepers”, disse stoppene for kvinner og hvordan kommer vi forbi dem?

Tekst: Tina Aasen
Foto: Birgit Solhaug

Relatert

11. mai 2019

– Å ha Cannes som målsetting har drevet oss langt kunstnerisk. Vi har gått så dypt vi bare kan, i en retning som er så nytenkende og unik som mulig

UP-deltaker Johanna Pyykkös og Barbosa Films kortfilm "The Manila Lover" er tatt ut til Kritikeruken i Cannes.

– Å ha Cannes som målsetting har drevet oss langt kunstnerisk. Vi har gått så dypt vi bare kan, i en retning som er så nytenkende og unik som mulig
23. april 2019

Grenseløse Yenni

Yenni Lee er en av 12 deltakere i NFI og Talent Norges utviklingsprogram UP for kvinnelige filmskapere.

Grenseløse Yenni
30. januar 2019

Talentintervjuet med Yenni Lee

Bli bedre kjent med deltakeren i UP og Filmskapere!

Talentintervjuet med Yenni Lee