Da Ingvild Søderlind var filmstudent, tenkte hun at hun skulle bli den nye Lars Von Trier. Men så innså den unge filmskaperen at hun var kvinne

 Av Johanna Holt Kleive

– Mange kvinnelige filmregissører blir henstilt til kortfilm. Sånn er det bare. Vi vinner haugevis av priser og blir bejublet verden over, men når det kommer til det lengre formatet, får vi ofte det samme spørsmålet: Klarer du dét da? sier Ingvild Søderlind.

Den prisbelønte filmregissøren har det hektisk om dagen. Ikke bare er hun i gang med innspillingen av sin første spillefilm. Hennes siste kortfilm “Sportegn” vant nylig Barnefilmfestivalens kortfilmpris, og ble tatt ut til kortfilmfestivalen i Grimstad. En kortfilm hun i utgangspunktet aldri hadde tenkt til å lage.

– Jeg hadde stått så lenge i spillefilm-køen, utviklet og stanget hodet i veggen. Jeg hadde søkt produksjonsstøtte i flere år, og fått avslag etter avslag. Jeg kjenner flere kvinnelige filmskapere som gjorde akkurat det samme. Men det var så mange av oss som ikke slapp gjennom, forteller Søderlind.

– Da en konsulent fra NFI gikk ut i pressen og etterspurte flere kvinnelige regissører, var det dråpen. Hva er hensikten med rekruttering av flere kvinnelige talenter, når de som allerede eksisterer, blir oversett? Det gikk for altfor langt i mange år.

Søderlind bestemte hun seg for å snu narrativet og ta saken i egne hender. Hun lagde nok en kortfilm. “Sportegn” skulle bli et vendepunkt. Og så kom nyheten hun hadde ventet på i flere år: Produksjonsselskapet hun var tilknyttet, Miso Film, fikk produksjonsstøtte til spillefilmen Alle utlendinger har lukka gardiner.

Nå ser Søderlind frem til å begynne et nytt kapittel i sin kunstneriske virksomhet.

– Jeg er utrolig ydmyk overfor ungdommene som skal komme og se filmen. Dette er et helt annet type prosjekt. Det er en underholdningsfilm, med en langt mer utadvendt fortellerform, sier hun.

Et annet narrativ

Alle utlendinger har lukka gardiner er inspirert av romanen med samme navn, skrevet av Maria Navarro Skaranger. Det er initiert av Miso Film, som inviterte Søderlind inn. Hun omtaler det som et personlig prosjekt, og ønsker å fremstille drabantbyen i et positivt lys, snarere enn å svartmale det.

–  Nesten alle mine filmprosjekter handler om miljøer mange ser på som lavstatus, forteller Søderlind.

– Har du alltid hatt et blikk for de som står utenfor?

– For meg står de ikke utenfor, men dette er narrativet vi oftest får presentert. Når noen besøker Groruddalen, skal de fremstille problemene der. Nesten alle prosjekter fra Groruddalen handler om hvor vanskelig det er å bo der. Alle utlendinger bak har lukka gardiner fremstiller et annet narrativ. Det er en vakker og mangfoldig skildring av vanlige menneskers liv. Et varmt, inkluderende, morsomt og rart miljø.

Som regissør kjenner hun en dyp stolthet over å portrettere et drabantmiljø hun selv har vokst opp i.

– Når jeg skal beskrive ungdomstida mi, er det Holmlia jeg ser for meg. Dette er normalen for meg. Dessverre er vi så preget av et blikk i norsk film som ofte kommer fra … mere priviligerte miljøer.

– Hva legger du i det?

– At det er vanskelig å leve av kunst. Ofte er det priviligerte mennesker som har mulighet til å ta den risikoen. Men da er det klart at mange prosjekter også blir prega av det blikket. Vi trenger andre stemmer også.

I følge Søderlind er det på tide at vi for alvor redefinerer hvem som får bære de universelle fortellingene.

– Det er viktig for meg at denne filmen når ut, og at folk kommer og ser den. Alle utlendinger har lukka gardiner er en universell fortelling om hvordan det er å være ungdom. Vi har et fantastisk cast med ungdommer fra det aktuelle miljøet, altså et drabantbymiljø, med en sjargong jeg ikke tror det er mulig å tilegne seg med mindre du har vokst opp der. Jeg er ikke i tvil om at folk skal ha lyst til å se dette her, sier Søderlind entusiastisk.

“Dritdramatisk” å være ungdom

Barndom, oppvekst og ungdomstid er sentrale temaer i regissørens kunstnerskap. Omtrent alle filmene hennes kretser rundt unge menneskers liv. På spørsmålet om hvorfor, er svaret klart: Ungdomstida er den største livskrisa man kan ha.

– Det er dritdramatisk å være ungdom! Jeg er nå vitne til denne livskrisa for andre gang i livet. Dattera mi er tenåring, og jeg kjenner igjen alt. Sansene er så sterke, og man er så vanvittig mottakelig for alle slags følelser. Unge mennesker kan melodramatisk rope “Nå skal jeg ta selvmord og henge meg”. Det er så sterke følelser hele veien.

Denne energien kan tidvis skremme mottakeren, mener filmregissøren. Hun tror mange mennesker er litt redde for ungdommen, fordi de er så voldsomme og brautende.  

– Er frykten ubegrunnet, synes du?

– Ja, jeg tror man glemmer at mye av dette er teater. At mye av det bare er spill. Min datter lever i et annet univers når hun henger med vennene sine på gata. Sånn er det også med sjargongen i Groruddalen. En guttegjeng kan rope høyt og være store og brautende, men mye av den type oppførsel er en form for lek.

Hun legger til:

– Det er det samme med språket kebabnorsk. Ungdommene kan snakke helt korrekt norsk, og snakker jo sånn med læreren eller foreldrene sine. Kebabnorsk er en sjargong de bruker. Etter å ha tøffet seg for vennene sine går de hjem og hjelper mødrene sine med oppvasken.

Hun beskriver Holmlia som et sted med en energi hun ikke har sett andre steder.

– Jeg elsker denne absurditeten i språket, gestene og uttrykkene. Og det er dét vi skal vise i filmen.

Komplekse filmer imot klisjeene

Søderlind forteller at hun er opptatt av å lage komplekse skildringer som skal nå ut til ungdom. Men det betyr ikke at tematikken skal forenkles eller at filmen skal snakke dem etter munn.

– Med Alle utlendinger har lukka gardiner håper jeg å lage en dyp og kompleks film som er forståelig og tilgjengelig, men samtidig har det vi voksne forventer oss av en film når vi går på kino: en cinematisk kvalitet.

– Hvordan går du frem for å skape et slikt uttrykk?

– Jeg tror det handler om å tørre å gå dypt nok. Vi ser jo at Psychobitch nådde ut til veldig mange ungdommer, og den ligner litt på vårt prosjekt. Det er ikke biljakt, det er ikke pistoler, det handler om hverdagslige følelser, men nettopp fordi vi blir dratt helt inn i hovedkarakterens reise, blir vi oppslukt.

Søderlind understreker at hun stadig blir konfrontert med påstanden om at det er umulig å lage ungdomsfilm som selger.

– Den påstanden tror jeg ikke på. Jeg skal faen ikke gi opp. Ungdom og barn trenger komplekse filmer som går i mot klisjeene.  Det er er veldig fint å samarbeide med produsent Cecilie Aspenes som brenner for akkurat det samme.

Søderlind forteller at de har hatt et nært samarbeid med Navarro Skaranger under utviklingen av manus. Endringer er blitt gjort basert på hennes innspill, og manusforfatter Hilde Susan Jægtnes har lagt til flere scener som ikke er i boka, blant annet noen elleville fantasisekvenser.

– Hilde begynte å skrive noen crazy drømmescener som bare kom av seg selv, og så tenkte vi det var veldig gøy å ha med sånne sensuelle, nærmest soft porn drømmescener når vi skal jobbe med ungdom, sier hun og ler.

– Å jobbe helt irrasjonelt med lyster og dagdrømmer og sånn, dét liker jeg med dette prosjektet!

For tiden avstemmes materialet med ungdommene i casten, forteller Søderlind. De er med på å sette “det siste språket”.

– De sier de utroligste ting, som for eksempel “han er en mannehore på ekte!” Jeg merker at ungdommene trigges av beskrivelser som er personlige. De liker å gå inn i følelser. Sterke følelser, det digger de. Selv macho-gutta elsker å gå dit, sier hun og smiler lurt.

“The odd one out”

Alle utlendinger har lukka gardiner har premiere på norske kinoer vinteren 2020. Til tross for at Søderlind endelig har sluppet gjennom nåløyet, er hun forberedt på mange utfordringer som kvinnelig regissør. I denne sammenheng nevner hun utviklingsprogrammet UP som et nødvendig tiltak.

– Det er kjempestort behov for UP. Jeg hadde trengt dette for 10 år siden. Vi får ta del i et fellesskap og blir styrket på de områdene der det er nødvendig. Som kvinnelig filmskaper er man “the odd one out”. Vi blir hele tiden referert til som kvinner og kvinnelige filmskapere. Da jeg var filmstudent trodde jeg at jeg skulle bli den nye Lars Von Trier, men etter å ha jobbet i mange år, skjønte jeg jo at jeg hadde et handikap: Jeg var kvinne.

Søderlind mener UP bidrar med verktøy som gjør det enklere å kunne navigere i en svært mannsdominert bransje.

– UP forteller oss ikke at vi kan gjøre akkurat det samme som menn, men sier følgende: Fordi vi er kvinner, kan vi ikke gjøre akkurat det samme som menn, men slik kan vi gjøre det. Og vi vil jo gjerne gjøre det sammen med menn!

– Hvis du kunne valgt helt fritt, hva kunne du tenkt deg å regissere i neste omgang?

– Jeg har spennende prosjekter på trappene. Men ellers har jeg også skikkelig lyst til å lage Tv-drama, og en skikkelig thriller. Med masse pistoler - og biljakt!