– Det holder ikke å være god nok for seg selv. Du må være god nok for verden: 4 øvetips

Av Johanna Holt Kleive

ArtEx er et skreddersydd talentprogram for å ivareta kunstnere på høyeste nivå på tvers av sjanger innen kunstfag og film i Norge. Deltakerne får sin egen coach og mentor, og vil gjennom fagsamlinger dele erfaringer og kunnskap. David Cariano Timme er blant årets deltakere, og har valgt Jason Haaheim som sin mentor. 

– Jeg er slagverker, med stor lidenskap for pauker. Dette er et veldig spisset instrument, og egentlig ikke noe du kan drive med på fulltid i Norge. Da jeg fikk mulighet til å velge mentor, falt valget raskt på Haaheim. Han er solo-paukist i Metropolitan Opera i New York, og godt kjent i den lille verdenen jeg beveger meg i. Men Jason er ikke bare et paukeidol. Han er også blant de ledende i musikkfeltet når det gjelder øvingsmetodikk.

Hva kalles metodikken?

– Deliberate practice. I 2016 skrev den svenske psykologen Anders Ericcson boka "Peak", som handler om det Jason bruker som utgangspunkt for sin øvemetodikk. Hovedbudskapet i boka er at talent som fikseringspunkt ikke finnes. Det eksisterer ikke folk som bare er gode og født til å spille eller danse. Noens hjerne har kanskje en viss predisposisjon for å lære seg noen ting litt fortere enn andre, men det betyr ikke at man automatisk er god på det. Det trengs andre mekanismer for å få det til, og for å komme seg videre i et kunstnerskap. 

Nysgjerrig på hvordan? Her er Davids 4 tips for en bedre øvingshverdag, inspirert av boka “deliberate practice”

1. Ta opp deg selv - hør nyansene

Invester i et kamera, og ta opptak av deg selv hver gang du øver. På denne måten er du alltid sikret feedback. Opptakene brukes for å analysere spillingen, og må høres gjennom flere ganger. Det er ikke mulig å legge merke til alt med én gjennomhøring. Spørsmålet du alltid skal stille deg er: Er dette noe som låter som musikk for meg?

Mitt hovedinstrument er spesialisert, og krever gjennomgang på detaljnivå: Pauker har ofte bare to toner, og musikken, symfonien eller operastykket skal leve gjennom disse. Dét kan det, men det er svært gjennomskuende når det ikke gjør det. 

Denne viktigheten av detaljer var også bakgrunnen for et kurs jeg tok med Jason i New York. Kurset var tiltenkt suksessfulle musikere som har havnet i nedadgående spiral, og hvordan de kan pushe seg til et nytt stadium. I følge denne metodikken handler det om å gå videre ofte. Det handler om et solid kunstnerskap heller enn et tilfelle.

2. Feedback fra andre gjør deg mer bevisst 

En dag øvde jeg og Jason på andre sats av Beethovens niende symfoni, en viktig paukesats. Jeg spilte rytmen helt feil, men la ikke merke til det. “But are you not hearing it?” spurte Jason. Jeg måtte innrømme at jeg ikke gjorde det, dét til tross for at jeg har spilt dette stykket i årevis.

Jeg fikk beskjed om å øve bedre og høre på meg selv litt oftere. Det var en ganske heftig opplevelse når man har jobbet med stoffet i så lang tid. Allikevel illustrerer denne hendelsen et viktig poeng: Når man er med seg selv mesteparten av tiden, hvordan skal man vite hvordan man spiller til enhver tid? Eller for å si det med Jason: “Practising without feedback is like bowling through a curtain.” Du kan treffe blink et par ganger, og si deg fornøyd, men ikke la tilfeldighetene avgjøre. Å spille perfekt én gang holder ikke.

20. og 21. september arrangeres den tredje fagsamlingen i ArtEx om øving. Meld deg på her!

3. Sosialt samspill, som i Portugal

Fra jeg var 12 til 19 år bodde jeg i Portugal, og gikk i en musikklasse med fire andre elever. Jeg hadde en lærer som var veldig opptatt av samspill, og vi fikk fort følelsen av samhold og identitet som gruppe. En slik type kultur har jeg ikke opplevd hverken i Tyskland (Davids hjemby red.anm.) eller Norge. På Norges musikkhøgskole spilte vi ofte for hverandre, men det skjedde som regel en eller to ganger før prøvespill.

Noen ting er land som Portugal, og til og med USA, bedre på: Kulturlivet er bygget på en annen måte, en slags “fight of survival” - man må til topps for å klare seg, og det gjør musikerne langt mer inkluderende. Man må arbeide sammen selv om man konkurrerer om de få plassene. Det ønsker jeg å jobbe for i fremtiden: Å ta mer initiativ til samspill med andre musikere.

4. Ritualer som munkene selv

Å innføre små ritualer kan gjøre øvingen enklere. Ritualer er noe annet enn vaner. Som frilanser er det for eksempel vanskelig å øve til en spesifikk tid hver dag. Da må jeg ha et annen type fast installert punkt i min hverdag. Det første jeg gjør når jeg går inn i øvingsrommet, er å gi de ulike tingene en bestemt plass. På denne måten bygger man opp en slags scene, der alt har sin funksjon. Dessuten bidrar ritualet til å øke min tilstedeværelse.

Under en mesterklasse med den skotske slagverkeren Evelyn Glennie ble jeg også introdusert for et rituale jeg aldri har glemt: Hun øver på tre forskjellige trinn under hver øvingsøkt.

Det første trinnet dreier seg om makrostrukturen, selve læringsprosessen: Musikeren går gjennom materialet, og innarbeider det. Det andre trinnet er øvingsprosessen: Man bruker stoffet. Her utvikler musikeren særegenheter, finsliper stoffet, gjør ting på en annen måte i blant. Det siste - og mest spennende trinnet, er performing: Musikeren spiller fritt uten å tenke på alt som har skjedd før. Dette er utfordrende, for man er gjerne opptatt av at det må lyde riktig. Men her kan altså magien skje.

Til slutt: Det holder ikke å være god nok for seg selv. Du må være god nok for verden. Da er det utelukkende hardt arbeid som gjelder.

Under prøvespill og lignende får musikere ofte høre “vi vil høre hvem du er”. Å høre hvem musikeren er gjennom et triangel synes jeg er merkelig. Kanskje har slike utsagn noe å gjøre med at musikklivet søker en slags bekreftelse på sin egenverdi. Selv får jeg mer ut av denne type feedback: “Dette funker ikke fordi jeg synes måten du slår på ikke lyder så bra”. Deliberate practice handler mindre om individ, og mer om hvem man er i en høytrykkssituasjon, som til slutt vil være avhengig av en svært nøyaktig øveprosess.

Bonus-tips:

 
I forkant av ArtEx fagsamling om øving intervjuer vi talenter fra våre ulike satsinger om øvingsrutiner. ArtEx er et talentprogram etablert av Talent Norge , Sparebankstiftelsen DNB, Kunsthøgskolen i Oslo, Den norske filmskolen på Lillehammer og Norges musikkhøyskole. Programmet skal ivareta kunstnere på høyeste nivå på tvers av sjanger innen utøvende kunstfag og film. Tilbudet er kunnskapsbasert, og går over to år med individuell oppfølging av coach, 8 fagsamlinger, nettverkssamlinger, personlig mentorering og veiledning.