En snill, men bestemt produsent

Av Johanna Holt Kleive

Gratulerer med prisdryss, Lotte! Ikke bare har du vært i Cannes med filmen The Manila Lover, dere vant også Gullstolen på Kortfilmfestivalen i Grimstad med SHE-PACK - og er blitt Amanda-nominert. Hvordan føles det?

Helt utrolig! Selv om vi har hatt store ambisjoner for begge kortfilmene, var dette virkelig uventet. Hovedmålet til The Manila Lover var Cannes, noe som virket ganske absurd der og da, men som vi allikevel klarte. Også med eksamensfilmen SHE-PACK satset vi på de store verdensfestivalene, og den fikk premiere på Berlinalen, som var utrolig stort for oss. Jeg er overveldet over mottakelsen, og antallet festivaler den har blitt tatt ut til. Vi vant blant annet Beste Studentfilm på Aspen Shortfest, Beste Kortfilm på BlueCat Film Festival i Los Angeles og forrige helg fikk vi tre priser på Kortfilmfestivalen i Grimstad. Nå som den også har blitt Amanda-nominert, ja, da er det ikke mer å be om!

Har du alltid hatt lyst til å være produsent?

Vel, det kjennes veldig riktig nå - men det tok en stund før jeg skjønte at det var det jeg ville bli. Jeg gikk på dramalinja på Rud videregående skole og skulle bli skuespiller, men fant ganske fort ut at jeg passet bedre til å ha oversikt over produksjoner, med fokus på organisering og teamarbeid. Etter videregående hadde jeg ulike jobber innenfor tv- og filmbransjen, og jobbet noen år som assistent på ulike reklamer, spillefilmer og TV-serier. Der fikk jeg erfare at det å være del av en produksjon og jobbe tett på de kreative var utrolig givende og morsomt. Men jeg visste ikke hva produsentrollen faktisk dreide seg om før jeg begynte på Den Norske Filmskolen i Lillehammer. Da jeg kom inn på skolen var det faktisk fler av mine kollegaer som mente jeg var alt for snill til å kunne jobbe som produsent.

Er du for snill?

Ja, det spurte jeg meg selv også om i starten. Men så har jeg vel lært at det faktisk er mange måter å være en god produsent på, og det handler ikke bare om å være hard og streng. Du må jo ha tillit hos de du jobber med. Jeg tror det er en god egenskap at du lett knytter deg med mennesker, når du har den rollen, slik at du får et stort nettverk. Så jeg vil nok sikte mot å være en snill, men bestemt produsent.
Regissør Johanna og Lotte på sett på Filipinene. Foto: Richard Visco

På Filmskolen møtte du også regitalentene Johanna Pyykkö og Fanny Ovesen. Kan du fortelle litt om de to prosjektene dere har samarbeidet om?

The Manila Lover og SHE-PACK er to veldig forskjellige prosjekter, som jeg har vært involvert i på ulike måter. Johanna Pyykkö og Nina M. Barbosa Blad (Produsent og daglig leder i Barbosa Film red.anm) hadde allerede jobbet et år med The Manila Lover da jeg begynte i selskapet. Filmen hadde et klart manus og det var kommet på en fantastisk co-produsent på Filippinene. Herfra var det jeg som ble mer hands-on produsent på filmen. Jeg var med under innspillingen i Manila i november, som var en veldig spennende erfaring hvor jeg fikk innblikk i en helt annen filmkultur enn vi har i Norge. Johanna delte sin visjon med meg, og det var en enormt gøy prosess å få være en del av. SHE-PACK har jeg vært med å utvikle fra start. Regissør Fanny Ovesen og jeg gikk i samme kull på Den Norske Filmskolen, sammen med manusforfatter Maren Skolem. Vi tre klaffet veldig godt og snakket mye om hvordan vi var som unge jenter og at vi opplever at man ofte forventer at unge jenter er pliktoppfyllende, stille og søte. Ut i fra dette utviklet vi en pitch om jenter som tester grenser og blir farlige. Til slutt ble vi satt sammen til den første eksamensgruppa på Filmskolen med kun jenter i kjerneteamet!

Kan du si litt mer om hvordan du jobber som produsent på kortfilm?

Jeg er opptatt av at man kan være produsent på veldig mange måter. Jeg jobber veldig bevisst med å ta valg underveis. Alle filmer, prosesser og gruppekonstellasjoner er forskjellige og har ulike behov for å bli bra. Selvfølgelig bruker man erfaringer man får på veien, men jeg liker å tenke at jeg som produsent alltid må vurdere gruppa og prosjektet før jeg legger opp løpet.

Hvordan vil du beskrive SHE-PACK-teamet?

Da vi startet prosjektet, var alle enige om at vi skulle teste ut ting og ikke gjøre det som var forventet av oss. På mange måter forsøkte vi å gjøre det samme som jentene i filmen: Bryte med forventninger. SHE-PACK teamet har i større eller mindre grad vært flinke piker opp gjennom årene, og det var litt komisk å stå der som de mest pliktoppfyllende pikene på skolen og presentere filmen med budskapet “Nå skal vi være farlige!”

Er det kanskje det som er så befriende med film - muligheten til å vise en annen side av seg selv?

Det var et flott premiss å jobbe ut ifra. Vi sa til oss selv: Hva har vi lyst til å se? På en skole kan du fort tenke mye på alle rundt deg; hva gjør de andre gruppene, hva tenker lærerne og den erfarne gjeste-veilederen, og så videre. Det var veldig viktig for oss å fokusere på at vi skulle følge vår egen intuisjon. Vi gikk fremdeles på skolen, og ønsket å utnytte muligheten til å gjøre noe vi kanskje ikke ville turt senere.

Hva ser du etter hos dine samarbeidspartnere?

Kjemi er superviktig, men det betyr ikke at man må jobbe med bestevennene sine, da det er viktig med ulike perspektiver og å bli utfordret. Men for meg er tillit essensielt. Jeg ønsker ikke å jobbe med noen som ikke mener at jeg kan være med å løfte prosjektet, eller kun trenger et navn å sette på finansieringssøknader. Jeg ser på meg selv mer som en kreativ produsent, og derfor er det så viktig for meg at det er en idé eller historie som appellerer til meg og hvor jeg føler jeg kan bidra.

Jeg opplever at begge kortfilmene er dristige og risikovillige?

Ja, er de ikke? For noen år siden hadde jeg aldri trodd at de to første filmene jeg skulle produsere ville bli så godt mottatt - og ikke minst være så eksplosive! Det er jeg veldig stolt over. Som filmskaper tror jeg at det er utrolig viktig å utforske, bryte med forventninger og provosere.
SHE-pack vant hele tre priser under Grimstad kortfilmfestival. Foto: Nicolai Solbakk Willumsen

Hva synes du har vært vanskeligst i din karriere hittil? Er det noen ting du bare hater?

Produsentrollen er på ingen måte enkel. Det er ekstremt mye jobb, og jeg tror ingen produsenter er perfekte eller ferdig utviklet. Det er alltid nye ting man ikke kan, men etterhvert lærer man seg å leve med utfordringene og man blir mer trygg på seg selv og prosessen det er å lage film, og det er det som gjør det så gøy.

Føler du på et lite press med denne pangstarten som produsent?

Jeg fokuserer mer på at dette er en utrolig sjanse som gir en enorm motivasjon. Jeg tror at grunnen til suksessen skyldes mye flaks, da med menneskene man er så heldig å få jobbe med, men selvfølgelig også en hel del hardt arbeid. Når du jobber med kortfilm, er det samtidig en bra måte å teste ut ting og lære, så det er viktig å tørre og feile litt. Men ja, man blir jo absolutt spent av det!

Hvordan ser tiden fremover ut? Har du flere prosjekter på gang?

Ja, heldigvis, jeg er i gang med to kortfilmer for øyeblikket. Vi er nå i etterarbeid på Wimbledon, en kortfilm jeg gjør med Ernst De Geer fra Den norske Filmskolen. Jeg er også med i FilmLab og utvikler et prosjekt med Haddi Samba. Ikke minst har Barbosa Film en rekke filmprosjekter jeg er involvert i. For å overleve i denne bransjen må man sjonglere mellom mange prosjekter samtidig. Det er en stor utfordring, men noe jeg jobber med å bli bedre på. Jeg synes det er enormt givende å løfte talenter, utvikle prosjekter og se dem vokse fra A til Å, så det er bare å kjøre på!

Til slutt: Hvilken betydning har talentprogrammer som FilmLab for ditt virke?

Talentutviklingsprogrammer som FilmLab er ekstremt viktig, spesielt med tanke på hvor tøft det er å få spillefilmstøtte for unge talenter. Det er avgjørende å kunne ta del i forumer hvor man jobber tett med andre, og får profesjonell veiledning. Jeg håper virkelig dette er noe som vil fortsette videre, og at man kan løfte opp talenter der ute som ikke nødvendigvis har masse erfaring fra før - men en spennende stemme som norsk film trenger.