Grenseløse Yenni

Tekst: Johanna Holt Kleive

Når Yenni besøker hjembyen Kongsvinger, pleier hun å besøke sin gamle barneskolelærer. Unni heter hun, er 70 år gammel og “dritkul.” Unni og Yenni pleier å snakke om gamle dager og titte i fotoalbum fra den tida.

Plutselig utbryter Unni: – Jeg kan ikke se deg i noen av bildene, Yenni.

Den unge filmregissøren er ikke tilstede i noen av klassebildene mellom 1. og 7.klasse.

– Jeg prøver å huske hvorfor …  Trolig avskydde jeg å bli tatt bilde av. Jeg befant meg stort sett i min egen verden. Da vi var på skoleturer, stakk jeg av og vimset rundt i skogen med fantasivennene mine, sier Lee.

Hun omtaler barne - og ungdomstiden i Kongsvinger som kaotisk. Hun hatet byen og ville flykte derfra. Hun skulket skolen i ett sett, og lagde små filmer med venner i hovedrollene. I helgene reiste hun til Oslo med falskt leg for å henge på gayklubber. Hun var opptatt av å utforske, leke, sprenge grenser.

– Jeg sa til meg selv: Drit i det her, drit i skolen, drit i stedet, jeg skal bli filmregissør, sier Lee og ler.

Og slik ble det.

Kaosteori som arbeidsmetode

Noen år senere har Yenni Lee blitt en regissør stadig flere legger merke til. Kortfilmene hennes har vunnet og blitt nominert til flere priser, inkludert Luftballong og Eksplosjoner i Hjertet. Hennes arbeider har blitt vist i Göteborg, på South By Southwest og Outfest, i Locarno og på Nordic Film Days.  I 2017 laget hun kortfilmen bjørnedyr som konkurrerte om å bli beste nordiske kortfilm på Nordisk Panorama.

Lees arbeidsmetode, tematikk og stil bærer preg av den unge råtassen på ungdomsskolen, hun som viste fingeren til fastsatte rammer og brukte fake leg på klubb.

– Vi har mistet kontakt med kaoset, sier Terence McKenna (amerikansk filosof og psychonaut red.anm) et sted. Det er også grunnen til at begrepet er så negativt ladet. Som regissør ønsker jeg å ta et oppgjør med kontrollen, og bruker kaosteori og metafysikk som arbeidsmetode, forteller Lee.

For Yenni handler det å gi slipp på forventningene til sluttresultatet, det handler om det som skjer imellom.  En dag på kontoret ser omtrent slik ut: Yenni går ut på eventyr. Hun er helt åpen for hva dagen kan bringe, og har heller ingen forventninger. På veien aktiverer hun alle sanser, observerer hendelser og studerer mennesker. Kanskje går hun forbi en åpen dør. Hun ser det som en invitasjon, og går inn.  

– Å være i kontakt med mitt indre barn er for meg den beste måten å jobbe på. Jeg følger intuisjonen min, og løsriver meg fra logikk, mentale restriksjoner og alt som ikke er lov. Og hvorfor ikke? Vi skal alle dø en gang, hva er det vi stresser for? sier Lee.

Foto: Niklas Schjetlein 

Makt, vold og seksualitet

I kaoset oppstår mange innfall og ideer Lee ønsker å utforske videre.  Gjennomgående temaer i kortfilmene hennes er seksualitet, kjærlighet, død, vold og makt. I bjørnedyr utforsker hun blant annet tilskuereffekten, ansvarsfraskrivelse og maktovergrep.

– Jeg var interessert i å undersøke hvordan mennesker bruker makt og de strukturene som oppstår i en maktsituasjon, sier Lee.

Handlingen er lagt til hjemstedet Kongsvinger, og skuespillerne er i all hovedsak ungdommer fra lokalområdet.

– Vi gikk ofte utenfor manus, og store deler av handlingen er basert på improvisasjon. Det var som å putte makt i en ball, og kaste den frem og tilbake. Det var interessant å se hvor ballen havnet til slutt, forteller Lee.

Hun understreker at makt i seg selv ikke er et positivt eller negativt ladet ord, men at hun er mer interessert i hvordan makten forflytter seg mellom mennesker.

Under opptakene slo det henne at skuespillerne kom nærmere hverandre i de voldelige scenene. Denne tendensen går igjen i dagens samfunn, mener filmskaperen.

– Mennesker kan bevisst eller ubevisst gi uttrykk for kjærlighet gjennom vold. Istedenfor å si “jeg er glad i deg” eller “jeg elsker deg”, kan man for eksempel si: “faen jeg hater deg din jævla dritt.” På mange måter oppheves skillet mellom hat og kjærlighet. Det er skremmende, men også veldig interessant, forteller Lee.

Utvikler sin første spillefilm

For tiden utvikler Lee sin første spillefilm. BILLY+NILO 4-EV R er foreløpig arbeidstittel, og tematiserer ikke-monogami og autonomi.

– Billy og Nilo forelsker seg i hverandre, og begynner å date. Etter en måned forteller Nilo at hun har flere forhold samtidig. Dette er en del av hennes identitet, hun er polyamorøs. Billy blir knust. Men nettopp fordi hun er så forelsket, tilpasser hun seg Nilo. På mange måter går hun på akkord med seg selv.

Filmskaperen er opptatt av å undersøke ulike relasjonsformer og samfunnets forventninger til kjærlighet, uten å stille seg til dommer.

– i vår tid er det mange som gjør nettopp det; finner andre måter å elske og leve sammen på. Dette er en kjærlighetshistorie, og Billys reise og transformasjon oppi dette.

–Vil du dele en scene fra manuset?

– Ja, min favoritt-scene er når Billy ligger i senga hjemme med kjærlighetssorg. Roomien kommer inn med en tatoveringsmaskin for å tatovere henne. Hun sier: dette kommer ikke til å gjøre like vondt som den kjærlighetssorgen du går gjennom nå, sier Lee og ler.

Kjærlighetssorg er dessuten et altoppslukende tema verden aldri får nok av, mener filmskaperen.

– Jeg tror at vi mennesker er besatt av nostalgi. Sånn sett er vi alle litt sadomasochister, sier hun og ler.

– På hvilken måte?

– Ta for eksempel kjærlighetssorg. Jeg tror vi rett og slett liker å ha litt kjærlighetssorg. Uansett hvor vondt kjærlighetssorg gjør og hvor mye vi ønsker å bearbeide den, virker det som vi sulter etter den på samme tid. Produsenten min sa noe treffende om det her om dagen: vi betaler kinobilletten for å se at folk lider. Han har helt rett. Vi elsker å se folk lide, fordi vi lider selv.

Lee beskriver negativitet som "et dopamin-kick".

– Ved å dele negative tanker med andre får man en slags bekreftelse på at andre har det like dritt. Det er en slags besettelse i vårt samfunn, det er rene folkesykdommen! 

Foto: Niklas Schjetlein 

Talentprogram for kvinnelige filmskapere

Lee er en av 12 deltakere i NFI og Talent Norges utviklingsprogram UP for kvinnelige filmskapere.  Målet med programmet er å jobbe for å bedre kjønnsbalansen innen norsk film, samt forbedre strukturer som gjør det vanskelig for kvinnelige talenter å lykkes.

– Jeg er ikke så opptatt av å bruke ordet viktig, men jeg mener tiltaket er nødvendig. Det skulle vært på plass for mange år siden, sier Lee.

– Opplever du mangel på synliggjøring av kvinnelige talenter i dagens filmbransje?

– Absolutt. Strukturene må jobbes med innenifra på flere områder. Som ung håpefull prod. ass på filmproduksjoner, opplevde jeg at jentene automatisk ble plassert til å styre catering-bordet, mens guttene ble «teknisk prod.ass». Hva faen betyr det? Jeg var der for å lære å lage film, ikke for å lage mat. Jeg dreit i catering-bordet så mye jeg kunne, og ble med å bære tungt teknisk utstyr isteden. På den måten fikk jeg også komme nærmere de ulike fagfunksjonene.