Høydepunkter fra årets likestillingskonferanse

Av Johanna Holt Kleive
Foto: Caroline Roka

– Det er klart man må kle seg med punch på en dag som denne, sier partner i Advokatfirmaet Henriksen & Co Ans, Karoline Henriksen. For anledningen er hun iført svart blazer, Louis Vuitton silkeskjerf og en dristig paraply med løvehode-håndtak. Hun spør om det er pysete å sette seg foran, men gjør det allikevel.

Omlag 200 engasjerte deltakere har tatt turen til Marmorsalen på Sentralen fredag 21.november. Det er duket for årets likestillingskonferanse Kjønn, strukturer og kulturarv i regi av Talent Norge og Norsk tipping. Sammen har selskapene inngått et langsiktig samarbeid med ambisjon om å gjøre en forskjell, og i den forbindelse har et knippe nøkkelpersoner fra kunst - og kulturfeltet blitt invitert for å diskutere følgende spørsmål: hvordan tilrettelegge for at kvinnelige talenter skal møte en bransje hvor de har samme mulighet til å utøve sitt kunstneriske virke som menn?

Dagens program består av spennende workshops, paneldebatter, kunstneriske innslag, liveinnspilling av Camel uten Filter med Anita Krohn Traaseth og eksklusiv visning av det kritikerroste teaterstykket Måken. Daglig leder i Talent Norge, Maria Mediaas Jørstad, innleder konferansen med et klart budskap til de yngre i forsamlingen:

– Det er all grunn til å bruke denne dagen på å bli kjent med hverandre. Vi pleier å si at det er dere som skal virke inn på kulturfeltet og være kollegaer de neste 50, 60 - 70 årene. Dette nettverket er viktig for dere, så bruk dagen godt!

Første del av konferansen er viet til foredrag og workshop av Marie Sunde og Isabell Ringnes fra #Hunspanderer. Tiltaket ble grunnlagt i 2015 med mål om å adressere kjønnsstereotypier og ubevisst diskriminering i samfunnet. Ideen fikk Sunde da hun overværte Emma Watsons berømte tale om likestilling under et FN-møte i New York.

– Watsons tale har gått ned i historiebøkene som starten på den fjerde feministbølgen. Der avsluttet Emma Watson med: if not now, when? if not me, then who? Jeg ble veldig inspirert, dro hjem til Norge og tok kontakt med en rekke unge, engasjerte voksne, blant annet Isabell. Sammen startet vi #hunspanderer-kampanjen med mål om å adressere ubevisst diskriminering i arbeidslivet på en ny måte, og med langt høyere takhøyde. 

Isabell og Marie lever hardtslående fakta med tydelighet, presisjon og en god dose humor. Det er ingen tvil om at Isabell og Marie også engasjerer de mannlige deltakerne under konferansen (et antall som forøvrig kan telles på én hånd. Intet nytt under solen der altså: Dagens æresgjest, Trine Skei Grande, kommer direkte fra en panelsamtale om mangfold og integrering - der var mannlige deltakere tilnærmet null.)

Under den påfølgende workshopen kan Einar Idsøe Eidsvåg fra Komponistforeningen fastslå at det eksisterer ulike spilleregler for menn og kvinner i én og samme bransje.

– Kvinnelige komponister får ofte spørsmålet: hvordan er det å være kvinne og komponist? Det er hun nærmest programforpliktet å svare på. Under p3-gull gjorde de en morsom vri på det. De spurte Cezinando hvordan det er å være mannlig rap-artist. Han ble helt paff og ante ikke hva han skulle svare, fordi spørsmålet er utenkelig og aldri blir stilt, forteller Eidsvåg.

Det er med andre ord ikke alltid så lett å forstå hva ubevisst kjønnsdiskriminering eller en kjønnsstereotypi før det hele snus på hodet.

I følge Sunde og Ringnes trenger ikke ubevisst diskriminering være gravende eller traumatiserende, i visse tilfeller kan det til og med fremstå morsomt, men akkumulert og over tid, får det stor betydning for arbeidslivet.

Sistnevnte kan samtlige unge filmskapere kjenne seg igjen i.

– Da jeg fikk kjipe kommentarer fra menn, tenkte jeg bare: jaja, sånn er det i filmbransjen, sånn snakker menn til kvinner i den bransjen her, og det må man bare tåle. Det var først under metoo-bevegelsen at jeg forstod at det ikke var greit, forteller et ungt talent i FilmLab.

Budskapet til Isabell og Marie er klart: Vi er enda ikke likestilte i ett av verdens mest likestilte land. Dagens ledere representerer overhodet ikke den verdenen de forsøker å etterleve.

– For over 100 år siden var selskapene globale og analoge, i dag er de globale og digitale. Det betyr at de produktene vi skaper ikke bare påvirker mennesker i vår umiddelbare nærhet, men millioner og milliarder av mennesker over hele verden. Skal vi bli de aller beste, må vi ansette de aller beste. Sannsynligheten for å ansette de aller beste, er mye større om vi rekrutterer fra hele, og ikke halve, befolkningen, sier Ringnes.

Endrer kulturarven

Etter en engasjerende diskusjon er det tid for å illustrere med et praktisk eksempel: Ballettsjef ved Den Norske Opera & Ballett, Ingrid Lorentzen, skal presentere deres nyeste satsing: koreografisatsingen.

– Jeg skal få snakke om det aller mest sentrale i livet: ballett! meddeler en entusiastisk Lorentzen, før hun fortsetter:

– Trenger vi en kvinnesatsning i ballett? Det kryr jo av jenter, sterke dansekunstnere og kvinnelige koreografer som dominerer det frie feltet. Det er bare det at de store fortellingene som vises på de store scenene internasjonalt, er skapt av menn. Trinna er skapt av menn, og husene ledet av menn. Kanskje vi glemmer det idét vi lar oss blende av ballerinaen som står midt på scenen, løftes rundt og lyssettes fantastisk? Det er et godt liv å være kvinnelig danser, du får masse oppmerksomhet når det gjelder, men det er utrolig dårlig sånn på sikt.

Lorentzen spoler to år tilbake i tid. Hun befinner seg på Nationaltheatret under en markering i forbindelse med meetoo. Skuespillerne står på rad og rekke, noen sier noe, de fleste gjør det ikke, men kraften fra scenen virker sterkt på ballettsjefen. 

– Der og da tenkte jeg: hva er det du skal gjøre på din lånte tid? Hva skal du gjøre på din vakt? Du skal endre repertoaret. Og du skal gjøre det nå. 

Sammen med Talent Norge og Norsk tipping får Lorentzen satt ord på tiltakene som til slutt resulterer i en felles storsatsing:

– Skal vi virkelig gjøre en forskjell, må vi endre kulturarven. Da må det satses på tre nivåer: løfte opp en ny generasjon talenter, gi de gode koreografene gjentatte arbeidsmuligheter, og ikke minst løfte de aller fremste ut i verden - med verk skapt av kvinner. 

For første gang i historien har Den Norske Opera & Ballett også knyttet til seg en kvinnelig husregissør som har stått for noen av deres største internasjonale suksesser: Mari Moum Aune.

Aune vil foruten å skape nye spennende verk, også fungere som en mentor for en ny generasjon kvinnelige koreografer og dansekunstnere. Om dagens situasjon for kvinnelige regissører har Aune følgende å si:

– En sesong i begynnelsen av 2000-tallet var jeg den eneste kvinnelige regissøren på samtlige scener over en hel sesong. Det ville vært helt uaktuelt i dag. I mitt fag har det skjedd en revolusjon, men på veien synes jeg ærlig talt at jeg har vært undervurdert og tråkka på. Den norske teaterskolen har ikke tatt inn nok jenter, og argumentet har hele tiden vært at det har vært for dårlig gjennomføringskraft. Jeg skal fortelle dem én ting, jeg, og det er at jeg har så mye gjennomføringskraft! sier Aune til stor jubel i salen.

– Jeg er stolt av det vi har fått til på teatret, men det gjenstår en hel del ting, og det gjelder ikke bare likestilling mellom kjønn. Vi må se totalt på dette her: det gjelder bakgrunn, klassebakgrunn, etnisk bakgrunn og kjønn. Er vi ikke interessert i å ta tak i disse problemstillingene, så mener jeg at vi lager ubetydelig kunst, forteller Aune.

– Bare se på meg! Selv skårte jeg ikke på et eneste poeng. Jeg var trønder, kom fra arbeiderklassen, og var jente!

Ikke minst minner Aune publikum på det viktigste av alt: Vi må ikke glemme å heie på hverandre, unne hverandre å lykkes. I følge regissøren lønner det seg at flere lykkes for at vi sammen skal få til noe skikkelig bra.

Kvotering eller legge merke til?

Neste post på programmet er en panelsamtale med nøkkelpersoner i dagens musikkbransje ledet av kommunikasjonssjef ved Nationaltheatret, Ida Halvorsen. Kunstnerisk leder for TekstLab Inkubator, Shanti Brahmachari, stiller innsiktsfulle spørsmål innledningsvis:

– Hvem er hen som skal starte fremtidens kulturav? Vi vet at det er store forskjeller på dem som deltar, og forskjell på dem som har tilgang på kunst. Det gjelder særlig kvinner med annen bakgrunn, språk, økonomi eller hudfarge. Hva gjør vi for at alle kvinner uavhengig av bakgrunn skal kunne delta?

I følge Brahmachari må fremtidens kulturarv bestå av et mangfold av kvinnelige kunstnere for et mangfold av uttrykk som speiler diversiteten i tiden vi lever i.

– Rollemodellene former hennes opplevelse av hvem hun er som kunstner, hennes plass og rolle i kunsten og hvem som har definisjonsmakt. Hvem er fremtidens mentorer og og ledere?  Møter unge kvinner rollemodeller som er lik dem og som de kan identifisere seg med i dag?


Jørgen Karlstrøm fra den norske komponistforeningen stiller som eneste mannlige representant i panelet, og etterlyser politisk initiativ, handling, tiltak og prosjekter for å øke kvinneandelen i norske orkestre. De nødvendige tiltakene ligger heldigvis helt oppe i dagen i resultatene fra undersøkelsen Norsk Komponistforening har gjort:

1. spill mer ny musikk, da stiger kvinneandelen.
2. kulturdepartementet må innføre bedre rapporteringsrutiner for disse institusjonene, slik at det er mulig å følge opp disse spørsmålene.
3. Kulturdepartementet må bruke tilskuddsbrevene til institusjonene for å signalisere klare men overordnede mål og forventninger til nyskaping og likestilling.

Men hvordan opplever de unge talentene dagens musikkbransje? Hardingfelespiller Helga Myhr er omgitt av et stort flertall mannlige kolleger, og det er sjeldent “spelemann”-tittelen oppnås av en kvinnelig solist. I følge Myhr er dagens generasjon flinkere til å sette ord på disse utfordringene - men ønsker allikevel å utfordre betegnelsene vi anvender:

– Kvotering er kjempeviktig, men jeg har mer lyst til å kalle det for å legge merke til alle. Det handler om å gi alle sjansen, og at bransjen må bli flinkere til å legge merke til flere, fortalte Myhr - et utsagn de fleste av oss må si seg enig i.

"De som selger mest er halvdøde og døde menn"

Stine Helgeland fra NFI, billedkunstner A K Dolven, Kulturrådets direktør Kristin Danielsen, Norsk filminstitutts nye sjef Kjersti Mo og Alexandra Archetti Stølen fra Oslo World er også tilstede for å dele erfaringer og forslag til konkrete tiltak.

Kulturrådets direktør Kristin Danielsen understreker viktigheten av jevnlige statistikker og analyser. Hun var blant annet med å opprette Balansekunst i sin tid, et samarbeid mellom 80 norske kunst - og kulturorganisasjoner som jobber for et likestilt og mangfoldig kulturliv. Balansekunst ble forøvrig kjent over natta da de publiserte tallene over de bestselgende første året med tittelen “de som selger mest er døde og halvdøde menn”.

– Det er altså faktum når det gjelder salg av kunst og eksport av kunst. Norske mannlige kunstnere har jevnt over høyere inntekter enn kvinnelige kunstnere. Mari Torvik Heian peker på det doble likestillingsparadokset: samtidig som forestillinger om talenter er uavhengig av sosiale strukturer og idealer om individuell frihet og autonomi står sterkere i kunstneryrkene enn i de fleste andre yrker, er det allikevel flere menn som dominerer. I kunstneryrkene står det sterkere at det er mannen som er den beste - det er denne mastro-tanken som ligger til grunn, og den er tydeligere i kunsttolkningen enn befolkningen ellers, fortalte Danielsen.

Konklusjonen hennes er krystallklar:

– Det finnes tall. Jeg er opptatt av kulturrådet skal ha jevnlige statistikker og analyser på disse tingene, og prioritere analyse og kunnskap. Jeg pleier å si at når du ser meg eller noen fra kulturrådet, ser du en vandrende pengesekk, og det er helt greit, men fra og med nå skal det også ligge kunnskap, innsikt og analyse til grunn. Noen må ha disse oversiktene, og noen må følge med på dette her.

Den flermediale kunstneren A K Dolven står for neste innlegg, og deler oppsiktsvekkende tall fra kunstfeltet.

– Markedet styrer langt mer enn det vi tillater oss å tenke over. Kvinnelige kunstnere representerer bare 2 % av kunstmarkedet på aksjoner internasjonalt. Auksjonene skaper et marked, en etterspørsel, en retning på kapitalsterke samlere som kjøper internasjonal kunst som er vevd inn i store, kapitalsterke gallerier. Den kapitalen de har lagt inn i kjøpet vil de skal vokse, være sikker, noe som igjen påvirker valget. De 2 % er basert på aksjon mellom 2008 og de første månedene av 2019. Dette er kun fem kvinnelige kunstnere. Fem kunstnere løfter tallet fra nesten ingenting til to. 

Vi glemmer heller ikke Dolvens påpekelse av noe vi kanskje aldri har tenkt på før:

– Astrup Fearnley-museet er ikke et museum, men en samling. Et museum har andre oppgaver. De kjøper, men selger ikke. Et museum har et unikt faglig ansvar i forhold til tid: her og nå, fortiden, vår felles historie, fremtiden, vår kulturarv. Jeg har nevnt dette for noen kulturministre hvorpå de ser spørrende på meg: dét har de ikke tenkt over.

Norsk filminstitutt på sin side, kunne formidle svært lovende nyheter. Da kvinnesatsingen i Talent Norge og NFI satte målet for UP ble det sett på som hårete, muligens uoppnåelig. Målet var at 80% av deltakerne skulle lage film eller tv av lengre format innen tre år. Nå, bare ett år etter oppstart, er målet nådd. 75 % av UP-deltakerne er allerede i produksjon.

Helgeland mener at tydelige styringssignaler var helt avgjørende i denne sammenheng: det gav dem et verktøy til å prioritere.

– Vi ser at det handler om å ha en plan, holde seg til den, telle - hvordan ser det faktisk ut, identifisere strukturene og barrierene. Det handler dessuten om åpenhet, om å søke samarbeid, om å våge å være tydelige og ambisiøse - det siste høres kanskje selvsagt ut, men er krevende for en institusjon for NFI, vi får kjeft uansett hva vi gjør, sier Helgeland og smiler lurt.

Heldigvis stopper det ikke her. NFI jobber nå med å utvikle UP 2.0, der de skal se på mangfold i et større perspektiv.

God kulturpolitikk skal spre makt

Vi nærmer oss slutten av konferansen, og Anita Krohn Traaseth leder oss gjennom live podkast-innspilling av CAMEL uten Filter om talentbygging og maktfordeling i norsk idrett, kunst-og kultur. Vi får høre hva Kultur-og likestillingsminister Trine Skei Grande mener om temaet, Nasjonalballettens leder Ingrid Lorentzen, Nationaltheatrets Hanne Tømta, Norsk Tippings Tonje Sagstuen, Norsk Filminstitutts Kjersti Mo og Talent Norges Maria Mediaas Jørstad.

Episoden i sin helhet kan du lytte til her, men for å gi deg en smakebit deler vi et utdrag fra samtalen mellom første gjest, Trine Skei Grande:

– Talent Norge var jo et initiativ fra ditt departement, fra noen av dine forgjengere, Trine. Hvordan synes du dette initiativet har gått - det ble jo ikke akkurat møtt med stormende jubel?

– For det første er det jo litt farlig å bruke ordet talent i norsk kultur, men hvis vi ikke kan ha det i kunsten, hvor skal vi ha det hen da? Deler av kritikken retter seg også mot brytningen offentlige og privat kapital. Det jeg synes er kulest med kulturpolitikk er at det ligger brytninger mellom offentlig og privat, frivillig og profesjonell. Den gode kulturpolitikken finner du i disse brytningene. Det er klart at Talent Norge og gaveforsterkningsordninger blir mest omstridt politisk, fordi det er også er private penger inni det - men jeg tror det blir vanskeligere og vanskeligere å være imot begge deler når vi ser resultatene, forteller Skei Grande.

På spørsmålet om kulturpolitikkens samfunnsoppdrag, er Skei Grandes svar klart:

– Den gode kulturpolitikk skal spre makt. Kunst og kultur er blant områdene det er viktigst å spre makt, fordi all kunst er, etter min mening, ytringer. Derfor er det nettopp grunnlovens paragraf om ytringsfrihet som danner grunnlaget for enhver kulturpolitikk. I grunnlovens paragraf om ytringsfrihet skal staten legge til rette for ytringsfrihetens infrastruktur, ikke bare mediepolitisk, men også kulturpolitisk. Har du et ytringsfrihets-perspektiv på kulturpolitikken, som vår kulturmelding har, må vi gjøre noe med likestillingen på feltet. Det er derfor det passer så godt å være likestilling - og kulturminister, avslutter Skei Grande.

Etter en lang dag med spennende samtaler, kunstneriske innslag og diskusjoner, kan årets konferanse oppsummeres av et ungt talent - som jo konferansen er ment for. Tidligere LIMPI-deltaker Kristin Skolem (27) kan skrive under på at hun har tatt Jørstad på ordet, og brukt dagen godt.

– Det er veldig deilig å se så mange engasjerte folk her i dag. Vi tror at vi i Norge har kommet så langt med likestilling, men likevel ser vi jo at det er store skjevheter. Jeg er her sammen med mine medgründere i Nordic Songs, som alle er tidligere LIMPI-elever. Vi er i gang med å arrangere det vi mener er Norges viktigste låtskrivercamp – bare for kvinner. I musikkbransjen er det dessverre slik at kun to prosent av profesjonelle produsenter er kvinner, men vi vet at det finnes så utrolig mange flinke der ute. Sammen med sentrale aktører i bransjen vil vi nå gjøre noe med det. I januar samler vi produsenter, låtskrivere og artister på toppnivå, og skal lage fantastisk popmusikk. Målet er å lage et nettverk blant deltakerne i tilknytning til bransjen, slik at vi kan få satt dette skikkelig på agendaen, sier Skolem.