Jazzist og korist

Av Johanna Holt Kleive
Foto: Bjørn Solberg

Tiril Helene Reikvam (19) har sunget i Det Norske Jentekor siden hun var ti år gammel ved siden av å spille cello på Barratt Due. I mange år drev hun med musikk på to fronter, men innså at det “ærlig talt ikke funket så veldig bra å satse på to instrumenter samtidig”. Når de harde prioriteringene skal gjøres, er det jazzsang som gjelder. 

– Hva gjorde deg så motivert til cello i utgangspunktet? Hadde du et ønske om å bli skikkelig god?

– Ja, det var en kombinasjon av dét og gleden over å spille. Miljøet er veldig konkurransepreget, og manges drivkraft er å bli dyktige på instrumentet sitt. Men skal du holde ut i lengden, må du like det du gjør. For fem år siden trodde jeg at jeg skulle studere cello og bli utøvende cellist, men på veien fant jeg ut at jeg trivdes bedre med sang. Nå er celloen lagt på hylla. På skolen studerer jeg jazzsang, en kontrast til det vi vanligvis gjør i koret.

I teorien kan man være en del av Det Norske Jentekor fra fylte 6 til fylte 26 år. De unge koristene får undervisning i musikkteori, individuell sangopplæring og ensemble - og koret regnes for å være en utdanningsinstitusjon i seg selv. Det Norske Jentekor er anerkjent over hele landet blant annet for å holde et særdeles høyt nivå. Dirigent Anne Karin Sundal-Ask skal ha mye av æren, mener Reikvam.

– Hun vier hverdagen og mye av karrieren sin til dette koret. Jeg tror hun gjør det fordi hun synes det er givende å se koret utvikle seg, at jentene i koret vokser og blir bedre. Og dét synes jeg er veldig inspirerende!

– Når vi først er inne på hva som inspirerer: Hva med de dagene du ikke er inspirert, de dagene du ikke har interessen av å øve? Jobber du aktivt med ulike metoder for å komme deg videre?

–  Jeg kan lett fokusere på det jeg ikke kan og fanges i et negativt tankesett. Men da blir det vanskeligere å være åpen for impulser og inspirasjon. For å komme ut av det, tror jeg det er viktig å sette sin indre kritiker til side, og sette seg i posisjon for å oppleve nye ting og kunne motta impulser.

Det gjør den unge sangerinnen blant annet ved å skille øvingsrommet fra inspirasjonsrommet. 

– For å komme over kneika, må man øve. Men når jeg går ut av øverommet er jeg ferdig, da tar jeg ikke med meg frustrasjonen videre. Jeg lukker døren, for så å åpne opp for nye impulser. Når det gjelder inspirasjon, prøver jeg å søke den ved å bevege meg utenfor komfortsonen. Jeg synes det er spennende å oppsøke fremmede miljøer og uttrykk jeg aldri har vært borti før, om det så er dans eller opera. Personlig blir jeg også inspirert av mennesker. Omgir man seg med inspirerende mennesker, er jeg sikker på at det smitter over på en selv.

– Hva gjør deg så mottakelig for kunst og kultur i en alder av 19 da? Er du født og oppvokst i en kulturfamilie?

– Foreldrene mine er ikke musikere. Jeg kommer fra en sportsfamilie. Det har nok vært lærerne mine opp gjennom årene som har oppfordret meg til å oppsøke nye kunstformer og mer musikk. Det var for eksempel cellolæreren min som introduserte meg for Barratt Due. Ellers har jeg prøvd å motivere meg selv. 

Selv bruker Reikvam mest tid på øving, og opplever at det kan være utfordrende å lukke øvingsrommet. 

– Det er en del av utfordringen med å være kunstner, tror jeg. I motsetning til motivasjon som er drivkraften som kommer fra det indre, er inspirasjon ytre impulser. Er jeg fullstendig lukket i det indre, er jeg heller ikke helt åpen for de ytre impulsene. Et kunstnerskap dreier seg vel om å se verden litt utad iblant også. 

– Du som kommer fra en sportslig familie er vel blitt godt vant til øvingskultur. Er du interessert i sport selv?

– Nei. Mitt bidrag til denne familien er musikken, hehe.

– Even Lynne hevder at forskjellen på sport og kunst er at førstnevnte ikke formidler et budskap av mening utover aktiviteten selv, mens et kunstverk alltid vil formidle en mening. Kan du kjenne deg igjen i påstanden?

– Ja, den kan jeg være enig i. Kunstformer utfordres stadig, og debatten om hva som er kunst, er alltid aktiv. Et eksempel på dette er John Cages «4.33»› hvor en musiker skal sitte ved instrumentet sitt i 4.33 min uten å spille. Cages poeng er at det er publikum og lydene i rommet som lager musikken. Når blir lyder musikk? Ett mulig svar på det er at musikken oppstår når det ligger en intensjon, formidlingsønske eller budskap bak lydene. Om vi følger dette svaret vil Lynnes sin teori om forskjellen mellom kunst og sport absolutt stemme. Spørsmålet er når sport blir kunst?

Reikvam har ikke tall på hvor mange inspirerende konserter hun har overvært. Men det er særlig én musiker som har gjort spesielt inntrykk på henne.

– Vi har jobbet en del med en samtidskomponist som heter Maja Ratkje. Det var en stor musikalsk opplevelse å bli introdusert for henne første gang, og Ratkjes verk var banebrytende for hvordan jeg tenkte. Hun brukte instrumentet sitt på så mange forskjellige måter, og med sterk musikalitet. Dette var et lydbilde jeg aldri hadde hørt før og komposisjonsteknikker jeg ikke ante fantes. I koret har vi jobbet med flere stykker av Maja Ratkje, og det er alltid en interessant - og annerledes - opplevelse.

– Jeg antar at du har langt mer sansen for utradisjonelle lydkilder fremfor populærmusikk?

– Personlig liker jeg å variere, og er for blandingsformer. Jeg hører på det meste av musikk. Det jeg liker så godt med Maja er nettopp at hun blander sjangere.

– Kunne du tenke deg å utforske solokarrieren i større grad i fremtiden?

– Jeg kunne godt tenke meg å utforske det mer. Kanskje jeg søker videre musikkutdanning? Vi må ikke glemme at jeg uansett blir kastet ut av koret når jeg fyller 26.

I forkant av ArtEx fagsamling om inspirasjon 6. og 7. desember inviterer Talent Norge talenter innenfor våre satsinger til å dele sine tanker rundt temaet. Interessert i å delta på selve samlingen? Meld deg på her!