– Som regissør er det viktig å bringe frem det filmen krever

Av Johanna Holt Kleive

Siden 2011 har den samiske regissøren stått bak 10 kortfilmer. Hun er utdannet ved Nordland kunst- og filmfagskole, og blir omtalt som et spennende og særegent talent. Kortfilmene hennes har blitt presentert på en rekke filmfestivaler både i Norge og utlandet, og har hatt et eget retrospektivt filmprogram på Tampere Film Festival. Hun har vunnet flere prestisjetunge priser, blant annet «Skårunge-prisen» på TIFF, og UR-prisen på Uppsala internasjonale filmfestival med filmen «Hilbes biigá».

Marjas filmer tar utgangspunkt i samisk identitet og kultur. Hun er selv fra reindriftsfamilie, og har vokst opp på Galgo/Ivguvuonbahta i Storfjord. Men hun må innrømme at hun synes det er uinteressant å snakke om sitt eget liv. Det filmregissøren derimot er opptatt av, er å formidle interessante historier. Dette gjør hun i samarbeid med sin søster Ingir.

– Vi skriver manus sammen, lager filmens konsept sammen og samarbeider tett i post-produksjon. Hun er også co-regissør for kortfilmen Njuokčamat. Samarbeidet er veldig organisk og inspirerende! Forteller Maja entusiastisk.

Kroppslig og visuelt univers

Den produktive filmskaperen er allerede igang med en lengre spillefilm. Men først skal hun lande sin siste kortfilm. «Njuokčamat – Tungene» fikk utviklingsstøtte av Norskfilminstitutt i 2017, og er en symbolladet og sterk visuell film om hvordan en ung kvinne opplever de psykiske og fysiske følgene av en voldtekt, og hvordan hun tar opp kampen for sin verdighet.

Marja kommer rett fra sluttmixen av lyddesignet og forteller om den delen av prosessen. Hun har vært særlig opptatt av å undersøke hvordan lyd oppfattes subjektivt.

– En sentral del av filmen er å formidle hvordan kvinnene opplever hendelsene og naturen rundt seg, og da har vi ofte gått bort fra det realistiske. I en scene med masse vind ville man realistisk sett bare hørt vinden. Istedenfor har vi fokusert på det kroppslige. Vi har brukt ekstremt mange timer på å få lyden av rein riktig, eller lyden av spesifikk kulde, som jo er forskjellig ettersom hvor kaldt det er. Vi har forsøkt å fange en spesiell atmosfære, og den subjektive lyden av psyken til voldtektsofferet, forteller Marja.

Hun omtaler prosessen som ekstremt krevende.

–  Gjennom hele produksjonen har vi hatt en plan – eller rettere sagt en kunstnerisk visjon som vi gang på gang har blitt utfordret på. Vi har for eksempel hatt en klar tanke om hvordan vi tenkte å lydlegge filmen, men så hadde det ikke det den effekten vi ønsket. Da har vi måttet begynne på nytt på filmens premisser. Det har vært veldig utfordrende for meg som regissør, som ofte har vært vant til å ha en visjon og følge den. Men filmen snakket til oss på en annen måte. 

Foto: Kaja Smith Hires

– Jeg kan ikke si annet enn det har vært helt spesielt. Jeg har aldri opplevd at en film har en egen vilje. Men her var det altså slik at filmen konstant levde sitt eget liv. Vi har fulgt energiene og strømmen i filmen, og latt den bevege seg i den retningen den selv vil.

Ikke minst har det vært en rekke andre krevende komponenter å forholde seg til på sett, som ekstrem kulde, lange avstander og ingen mobildekning.

– Den varmeste temperaturen vi hadde på sett var -15 grader, men som oftest lå temperaturen mellom -20 og -26 grader. Innspillingen var veldig utfordrende både for crewet og skuespillerne, forteller Marja. 

At det var krevende å gjøre opptak på den kalde vidda, fikk regissøren selv erfare. Det er nemlig hun og søsteren Ingir som spiller hovedrollene. 

– Jeg er veldig glad for at jeg fikk oppleve og erfare skuespiller-siden. Det kan jeg ha nytte av til andre prosjekter senere. Jeg har blitt mer bevisst på hvordan jeg bedre kan ta vare på skuespillerne i slike ekstreme situasjoner. Det påvirker en psykisk å oppholde seg i den kulden, samtidig som man skal yte maksimalt emosjonelt og psykisk. Ettersom kortfilm er low budget, krever det også ekstra mye av deltakerne. Det er få mennesker på sett, alle må yte mer enn de egentlig klarer, og jeg er ekstremt stolt av det vi har fått til. All ære til crewet som klarte å jobbe under slike ekstreme forhold, forteller Marja.

Utfordrer bransjestandarder

«Njuokčamat – Tungene» har premiere på kortfilmfestivalen i Grimstad i juni. Nå ser regissøren frem til å gi slipp på filmen, og møte reaksjonene til publikum og filmkritikere.

– Som regissør er det viktig å bringe frem det filmen krever. Tungene har vært noe av det mest utfordrende jeg har laget, og det har vært en voldsomt uttømmende prosess. Jeg har tatt mange sprang underveis, endret mine måter å tenke på, og åpnet øynene for hvordan en prosess kan se ut, forteller hun.

Resultatet har blitt en kunstnerisk og symbolsk film med mange tolkningsmuligheter. Og kanskje nettopp derfor er kortfilm et så interessant format, mener regissøren: Den gir stor frihet.

– Det er klart man ønsker å nå ut til et publikum, men det er mange som glemmer at vi har friere tøyler med kortfilm. Vi skal ikke trekke folk på samme måte. Kortfilmen burde være et format der man utforsker hvem man er som filmskaper, men bransjen er langt mer produktorientert.

Dette året har regissøren også vært deltaker i UP, Norsk filminstitutt og Talent Norges utviklingsprogram for kvinner. Hun omtaler programmet som svært givende.

–Mitt perspektiv på UP er nok annerledes enn de som bor i Oslo. Jeg har tatt et aktivt valg om å reise til Oslo hver gang, og det har vært en svært lærerik opplevelse, forteller hun.

– Hva har vært mest givende synes du?

– Programmet har synliggjort hvilke muligheter som finnes. I Nord virker bransjen langt unna, særlig på det utøvende plan. Å finne riktige samarbeidpartnere kan tidvis virke utfordrende. UP har fått meg til å innse at avstanden ikke er så stor. Det er muligheter for oss, uavhengig av hvor vi bor i landet.

 – Opplever du tiltaket som nødvendig? Er det vanskelig å slå gjennom som kvinnelig filmskaper i dag?

– Det er klart at menn ofte velger menn, og at denne tendensen starter veldig tidlig. Det at menn er mest synlige i filmbransjen, former også publikums blikk på hva film skal være, som igjen former standarden for hva man tar inn på festivaler og hva som får produksjonsstøtte. Jeg har selv sittet i juryen og sett det med egne øyne. Det er et gjennomsyret problem i alle ledd.  Ettersom vi er vant til å konsumere så store mengder film regissert av menn, blir det vår filmstandard, og dét er det skumle.

– For meg handler det om hvordan blikkene våre er stilt. Det handler ikke om kvotering, men om å bryte med et større og svært innarbeida system.