– Når man først setter seg ned for å skrive, skal det være åtte timers intens klokskap. Men det funker ikke sånn.

Av Johanna Holt Kleive
Foto: Marius Fiskum

– Jeg tenker at det overordnede målet til en mentor er å bidra til å styrke basen inne i talentet selv, det indre kompasset, og samtidig være en som er der når vedkommende hopper ut i det, får avslag og møter på ulike utfordringer. Å være med å skape litt distanse og samtidig holde fast på selvtilliten, forteller Kristin Bjørn.

Bjørn er en erfaren dramatiker, scenekunstner og tidligere mentor i RadArt sitt talentprogram UREDD i 2019. Men hun startet med denne type jobbing allerede i 2004, i en periode hun holdt en del skrivekurs. Hun erfarte raskt at de fleste er flinke til å sette seg store mål. Som mentor og veileder har hun vært opptatt av å bidra med delmål.

– Jeg bidrar med mindre mål enn det de selv har, og setter deadline for deadline til den og den datoen. Dette for å skape stabilitet og vise at de tross alt har gjort noe, forklarer dramatikeren.

Bjørn jobber ut fra et begeistret ståsted og har lite fokus på det hun ikke synes fungerer så bra. Potensielle svakheter vil ofte forsvinne av seg selv, mener hun. Og det er alltid lettere å forbedre svakheter når man har eksempler fra egen skriving, gjerne i samme tekst, på noe som fungerer. 

– Det dreier seg om å sette av mye arbeid når du har fått tak i noe. Ofte er dette å få tak i noe koblet med skaperglede, der det tidvis flyter fritt. Mange verdsetter det som ikke kommer lett, og forklarer det med at det umulig kan være verdifullt det man ikke strever med. Men det er vel så viktig å gi plass til gleden i det man gjør.

– Hva er ditt beste tips til å finne glede i det man gjør i disse omstendigheter?

– Nå har vi så mye skrivetid at ambisjonene fyker i taket. Nå roer ting seg i andre ting vi driver med og det skal skje store ting i eget arbeid, liksom. Det er sjeldent en god inngang. I denne sammenheng tror jeg hemmeligheten er å lure seg selv til å senke skuldrene og dele det opp, for eksempel si til seg selv at idag skal jeg skrive to timer. Hverken mer eller mindre. En gang deltok jeg på et skrivekurs der mantraet var “get on that chair and get on writing”! Det er mye lærdom i dette utsagnet. Ambisjonene blir ofte for store, og så utsetter man. Når man først setter seg ned skal det være åtte timers intens klokskap. Men det funker ikke sånn. En må skrive jevnt. Og da er det mye bedre å sette seg ned og skrive i to timer og koble på huet etterpå, spørre seg selv hva dette ble, og ikke starte med målene.

For dem som opplever at motivasjonen er fraværende i disse tider, oppfordrer Bjørn til å skape seg egne arenaer som oppleves trygge.

– Si til deg selv at du ikke er avhengig av den ene store audition eller andre arenaer som andre rår over. Forsøk å skape deg sammenhenger du har innflytelse over. Samle en gjeng som møter og leser hverandres tekster, arranger lesninger på kafé eller digitalt. Ta kontroll over egen situasjon slik at du får mange møtepunkter og ikke er avhengig av å komme gjennom det ene, store nåløyet. I tillegg sier jeg det igjen: Det er lurt å ta på seg andre jobber. Jeg tror all annen erfaring er bra. Mange skribenter har erfart at når de har 100 % tid til å skrive, er det ikke nødvendigvis sånn at de blir mer produktive. Å høste andre erfaringer er vesentlig, og du vil få et bredt spekter av erfaringer å skrive ut fra. Vi er alt for ofte en homogen type mennesker som jobber med kunst. Vi blir ikke akkurat mindre homogene av å omgis hverandre til enhver tid. Ja til jordbærplukking og hva det skulle være.

En viktig del av UREDD-programmet er å oppfordre unge talenter til å satse på fri scenekunst. De blir fortalt at frilanslivet ikke er ensbetydende med en bekmørk tilværelse. I et tidligere intervju med Talent Norge proklamerte ekteparet Kristin og Bernt Bjørn at de aldri kunne tenke seg å være fast ansatt. Hvordan har frilanserlivet endret seg som en følge av omstendighetene?

 – Istedenfor at 100 personer blir permittert fra Nationaltheatret, er har man kontakt med – og ansvar for – sin egen flokk og har flere å spille med. En frilanser er veldig selvgående. Bernt har for eksempel gått sammen med en tidligere kollega og laget alternativ påskekrim. Ellers jobber vi med et prosjekt vi skulle til Finland med i høst, men som vi kommer til å gjennomføre digitalt. Vi prøver virkelig å ta i bruk de verktøyene vi klarer å håndtere uten å arbeide fysisk sammen. Det blir naturligvis aldri det samme, men vi lærer mye av å teste verktøyene som allerede foreligger. Å gjennomføre møter og lesning fungerer veldig bra digitalt. Men vi må ikke bli lurt. Noen tekster kan fungere utrolig godt som lesning, men funker ikke like bra på en scene. Det gjelder å prøve å tenke to tanker samtidig. 

– Til slutt: Hvor henter du inspirasjon om dagen? Er det noen dramatikere eller skribenter du stadig vender tilbake til?

– Jeg finner ikke helt roen til å lese for tiden. Men, det er utrolig mye bra podkast! Jeg har et stort etterslep på ting jeg ikke har hørt, og ser frem til å høre flere episoder av Dramatikkens hus´ podkast. Det er veldig mye bra der. Og salongen på P2. Og så er det Cornerstone i Bergen. I en av episodene snakker Tale Næss om kollektiv skriving, den er veldig interessant. Ikke minst er det mange gode kritikker på scenekunst.no. Det er godt å få tid til å oppdatere seg.