Orkester programmering - en panelsamtale

En ny møteplass 

Flagstad-rommet ble husrom for dagen for en helt ny møteplass hvor komponister, dirigenter og musikkforlag satt - og stod - skulder til skulder. Sammen med Music Norway og Musikkforleggerne, inviterte Dirigentløftet til panelsamtale og minglerom på Den Norske Opera og Ballett. For det ble en fullsatt og svært spennende samling. 

Med panelsamtale og spørsmål fra salen, diskusjoner og møter både før og etter over bord med ensemblenoter fra Musikkforlaget og Nasjonalbiblioteket, kunne man ikke la være å bli engasjert en solrik torsdagsettermiddag. 

- You have to face this very stupid thing called reality.

Et av flere gullkorn fra panelet, dette sitatet kom fra den norske dirigenten, Tabita Berglund. 

- Programming is a huge responsibility, because you are in effect guiding music history, uttrykte den tyske dirigenten Christian Blex. 

Panelsamtalen engasjerte med latter, spørsmål og flere hodenikk. Paul Hughes, tidligere orkestersjef for BBC Symfoniorkester og BBC Singers, modererte praten som etterhvert inkluderte publikum også, mellom Alexander Meravligia-Crivelli, kunstnerisk leder av Gustav Mahler Jugendorchester, Christian Blex, dirigent og dirigentstipendiat ved Karajan Academy med Berlinfilharmonien og dirigent Tabita Berglund. 

Meravligia-Crivelli påpekte at orkesteret ikke er et instrument, og for ham så er orkesteret de endelige klientene når det gjelder programmering. “Start med musikken først, markedet i etterkant - vil dette være interessant og givende for mine musikere? Beskytter jeg orkesteret med mine valg?” Hughes utfordret med trekke fram det store kjente spørsmålet: “Hvem er det vi gjør dette for?”

I diskusjonen rundt kunsten i programmering med innstikk fra de to dirigentene - en kjenner og føler det i tankene, og den andre setter sammen lister på Spotify for å sjekke at programmeringen fungerer - dreide diskusjonen seg rundt balansegang og det endelige ansvaret. Tenniskampen, som Hughes ordla det. 

- Er det på tide å pensjonere stykker? 

Samtalen gikk sine egne veier - som den ofte gjør - inn på spørsmålet rundt inkludering. En deltaker i salen stilte det spissede spørsmålet: Er det på tide å pensjonere stykker for å gi større plass til nye? 

Hvordan skal man inkludere nye komponister - eller komponister som har blitt oversett - på en god måte? Skal man følge standarden og åpne med nye stykker - for å få det unna veien? Eller skal man utfordre og omrokkere på programmeringen? Hvor går grensen mellom alibi-stykker som ble tatt med i etterkant, og det å faktisk lene seg til ny musikk med tillit til publikum? 

Spørsmålene fra Hughes ble fulgt opp med flere spennende refleksjoner og erfaringer fra panelet. Som Berglund og Hughes pekte på - nøkkelen ligger i et intelligent markedsteam, en usjenert presentør, og relasjonen til publikum. 

Et sitat som hang i luften når samtalen ble rundet av, kom fra Blex: “Og noen ganger vet du bare ikke hvorfor ting funket”. 

Det ble en flott og vellykket samling!