Pop og aktivisme

Av Johanna Holt Kleive

Fortell litt mer om UREDD! Hvorfor søkte du talentprogrammet?

– Jeg er godt kjent med scenekunst-miljøet i Tromsø, og og har jobbet med teater i alle år. Jeg ble anbefalt av noen venner i RadArt å søke, og syntes programmet hørtes kult ut. Jeg har lenge ønsket å utforske et multikunsternisk prosjekt med både visuelle, teatralske og musikalske uttrykk. Jeg ville lage en liten pakke med ulike ting. Ikke minst har jeg ønsket å sette opp forestillinger i utradisjonelle lokaler, som ikke er skapt for kunst. Jeg har lekt mye med tanken å sette opp forestillinger i gamle bygninger og haller. Ettersom UREDD-programmet oppfordrer til å tenke litt utenfor de tradisjonelle rammene, var dette midt i blinken for meg. Etter et halvt år i programmet skjedde Stjernekamp, og det ble litt fart på sakene for min del. Da kunne jeg dessverre ikke fortsette i UREDD. Men jeg setter veldig stor pris på tiden jeg fikk, og synes det er et fantastisk tiltak. UREDD har på mange måter inspirert meg til å tørre å satse kunstnerisk!

Hva har vært mest lærerikt, synes du?

– Utvekslingen av erfaringer. Fagsamlingene gav meg følelsen av et samhold. Vi sitter alle på ulik kompetanse, og det var fint å kunne dele erfaringer, ideer, ulike problemstillinger, ja, i det hele tatt få et tydeligere bilde av hva som rører seg her oppe i Nord. Alle deltakerne befant seg i ulike stadier i sin frilanstilværelse, og det var godt å kunne være litt ærlig om at man var litt redd for å satse på dette her. Jeg tror programmet har inspirert mange av oss til å tørre å ta steget!

I dag er du en veletablert artist som stadig flere legger merke til. Du vant ikke bare Stjernekamp, men var også med på å starte bandet ISÁK som hevdes å være «det heteste navnet i Sápmi». I et intervju med Dagsavisen sier du at du “ikke er så redd for å være kommersiell og at du står i deg selv ”. Hva legger du i det?

Jeg har valgt å bruke joik i pop-musik, og er bevisst måten jeg velger å eksperimentere med samiske uttrykk. Jeg mener jeg står støtt i disse valgene fordi jeg også kan joike tradisjonelt, og har lært meg denne tradisjonen ordentlig. Etter min mening gir det en rett til å eksperimentere med formatet. Jeg synes det er langt mer problematisk når kunstnere som ikke har et sterkt bånd til tradisjonen velger å anvende det i kommersielle sammenhenger. Det kan fort føles feil. Selv har jeg fått utelukkende positiv respons fra det samiske folk.

Vil det dermed si at kommers musikk også har politisk slagkraft?

– Ja, det er mange som lytter godt til sangtekstene mine. Noen av låtene er litt abstrakte, og kan selvsagt være litt vanskelige å tolke. Det har derfor vært viktig for meg å utnytte den plattformen jeg har. På scenen snakker jeg ofte om saker jeg brenner for mellom låtene. Da er jeg opptatt av å være så tydelig og konkret som mulig. Samtidig har jeg nok undervurdert mitt publikum. Den ene joiken vår, Máze, er også bandets mest populære. Dette er ikke pop i det hele tatt, men en tydelig politisk joik. Dessuten er den tradisjonell. Jeg var litt redd for at folk ikke skulle være mottakelige for et så eksplisitt politisk budskap, man blir jo fortalt at man ikke kan bygge popkarriere rundt politikk. Min opplevelse er at det funker som flesk!

Hva er grunnen til det, tror du?

– Kanskje handler det om formidling, og hvilken slagkraft budskapet har. Hvis en popartist snakker om en random politisk sak, ville det kanskje ikke hatt samme effekt. Både i Stjernekamp og ISÁK opplever jeg at popmusikken har vært forenelig med budskapet. Det har kanskje også noe med bandets sammensetning å gjøre. Aleksanders far er fra Hellas og Daniels far fra Gambia, og vi har en felles forståelse for hva det vil si å være i mindretall i Norge. Vi har gitt hverandre rom til å utfolde oss ikke bare musikalsk, men også politisk.

Når det gjelder budskapet: Modifiserer du deg litt, eller kjører du på?

– Jeg ønsker ikke å være for knallhard i ordskiftet, da er det jo stor fare for at jeg skremmer bort folk. Jeg tenker at man kan være politisk på en smakfull måte, hehe. Det finnes aktivister som er hardere enn meg. Under opptredenene mine på TV har jeg inntrykk av at jeg fremstår som en artist som ikke bare har knyttneven i væran, men med fornuftige argumenter bak meg. Det tror jeg er viktig.

Men får du ikke av og lyst til å bare være forbanna?

– Definitivt, og noen ganger er det fint å bare være forbanna også tenker jeg. Noen ganger føles dét mest naturlig. Jeg var klar til å lenke meg fast når det var fare for gruvedrift i hjembyen, og jeg var også villig til å bli arrestert. Jeg tror jeg har ti ekstra gir på grunn av min historie. Den urettferdigheta som det samiske folket har måttet trosse, og det overgrepet som det norske myndigheter har utført mot det samiske folket, går jo i arv. Mine hjertesaker er ikke bare på vegne av meg selv, men også andre generasjoner.  

Hva er planene dine videre? Skal du fortsette å kjempe ditt folks sak gjennom musikken?

– Det skal jeg. Jeg har også lenge hatt lyst til å utforske skuespilleren i meg. Men det blir nok mer på hobbybasis. Akkurat nå er ISÁK altoppslukende, og det blir spennende å se hvilke muligheter som byr seg.

Foto: Mads Suhr Pettersen