Talentintervjuet med Ánná Káisá Partapuoli

• Alder: 24
• Satsing: Riddu Sessions 
• Fra: Skånland 
• Kunstfelt: Spoken word

Hvor lenge har du holdt på med slampoesi?
Jeg har skrevet poesi så lenge jeg kan huske, men slampoesi har jeg holdt på med i tre år. Det var imidlertid en naturlig vei å gå, da jeg alltid har likt å jobbe med rim, rytmer og fremførelse.

Hva er ønsker du å oppnå med kunsten? 
Poesien er en måte å nå ut til folk på. Jeg vil berøre hjerter og jeg vil engasjere. Jeg vil sette ord på følelser som jeg vet andre har, og jeg vil ta opp tema som det ellers ties om. Flere av tekstene mine har politisk brodd. Da handler det om at jeg vil la kunsten være et talerør, ofte i saker der jeg opplever at de berørte ikke blir hørt. Jeg vil vise at poesi er kult og viktig og for alle. I tillegg er det viktig for meg å styrke og bevare mitt eget språk, derfor skriver jeg kun på samisk. 

Hva liker du med satsingen du er en del av?
Året som årets unge kunstner føles som et springbrett for livet videre. Det har gitt meg muligheten til å utvikle meg, men aller mest har det gitt meg troen på at jeg kan satse på kunst. Det jeg liker er friheten og mulighetene. Det at jeg selv former året slik det passer meg. Det jeg vil lære, får jeg mulighet til. I tillegg er det godt å ikke være alene, og at man har et apparat i ryggen for hva det måtte være. 

Er det noe du har vært redd for før, som du har fått overkommet nå? Hvordan gjorde du dette?
Å fremføre poesi offentlig har vært en terskel for meg. I begynnelsen var det skremmende og ubehagelig. Som poet inviterer du tilhørerne inn i eget hjerte, og de får kjenne på alle dine tanker og følelser. Nå er jeg ikke lenger redd for å åpne meg foran publikum. Jeg har øvd mye foran speilet og foran familien. Men det viktigste var nok å oppleve anerkjennelsen jeg fikk da jeg ble valgt som årets unge kunstner. Da visste jeg at kunsten min betydde mye for folk. Siden da har jeg gått i det med hele meg. 

Hva er din beste kunstopplevelse?
Det er et vanskelig spørsmål, men jeg husker godt en konsert jeg var på i 2013, da jeg var 18 år. Konserten med den legendariske Buffy Sainte-Marie på Riddu Riđđu. Jeg sto fremst og gråt, overveldet over hele opplevelsen. Tekstene, stemmen, bare hele hennes tilstedeværelse tok pusten fra meg. I år kommer hun tilbake til Riddu Riđđu, og det er utrolig stort at jeg får lov til å stå på festivalprogrammet sammen med henne. 

Hvem er ditt kunstneriske forbilde?
Áillohaš, Nils Aslak Valkeapää, er kanskje den mest kjente samiske poeten. Som samisk poet går man i hans fotspor. Hans dikt har satt dype spor verden over, og treffer også meg. En annen jeg ser opp til er den samiske musikeren Kitok. Hans tekster er modige og treffsikre, slik jeg også ønsker at mine tekster skal være. 

Hva legger du i ordet «talent»?
Talent er en gave. En gave som du selv må oppdage og anerkjenne. Det er en mulighet du er gitt, men du må selv gripe sjansen og forme den. 

Hva holder du på med nå for tiden?
Jeg jobber med prosjektet Riddu Sessions: "We didn't cross the border. The border crossed us", som er en sceneforestilling der spoken word, film og lyd kobles sammen til en helhet. Det er spennende å utforske nye måter å jobbe med poesi på. Forestillingen har premiere på Riddu Riđđu-festivalen i sommer.

Foto: Aili Elisa Thomassen