Møt ArtEx deltager Ahmed Umar

- Det har hjulpet meg på beina og sørget for at jeg kunne jobbe

Kunstner og tidligere ArtEx-deltager Ahmed Umar (35) fikk støtte på et kritisk tidspunkt i karrieren.

For tiden er Ahmed aktuell med soloutstillingen «Glowing Phalanges» på Kunstnernes Hus i Oslo. At den skulle bli en kritikerrost suksess av de sjeldne, hadde han aldri trodd for et halvt år siden. Da gikk han nemlig gjennom en av sine største kriser som kunstner. 

- Støtteapparatet jeg fikk gjennom ArtEx ble helt uvurderlig. Hvis det ikke hadde vært for det, så tror jeg ikke at jeg kunne fortsatt, sier Ahmed.

- Det har hjulpet meg på beina og sørget for at jeg kunne jobbe.

Suksess og sykdom

Utstillingen hadde vært planlagt i flere år, men ikke at den skulle fylle alle rommene i lokalet.

- Jeg har alltid drømt om å ha hele den andreetasjen, forteller Ahmed.

Da gladnyheten kom i august i fjor, kunne ikke tidspunktet vært verre. Et par måneder tidligere ble Ahmed hentet med ambulanse og lagt inn på sykehus, helt slått ut av apekopper.

-  Det er første gang jeg har vært så syk at jeg så døden på en måte. 

I perioder sliter Ahmed med angst og depresjon, og etter sykehusinnleggelsen ble det stadig mørkere. Terrorangrepet utenfor London Pub 25. juni rystet ham også dypt.

-  Jeg kom fra Sudan til Norge for å unngå disse folkene, og så var de her.

Kroppen var nedkjørt, alt kjentes tungt. I et tradisjonelt arbeidsforhold ville han antagelig blitt sykmeldt.

- Men som kunstner faller man utenfor det systemet. Det føltes som jeg ikke hadde noen utvei.

For han hadde jo fått sitt livs sjanse. Masse tillit. Enorm fallhøyde.

- Nå følte jeg at den tilliten kom til å rakne. Jeg hadde så store forventninger og drømmer før denne utstillingen. Men jeg satt i timevis på atelieret uten å klare å jobbe.

ArtEx stilte opp

Vanligvis er Ahmed vant til å klare seg uten støttenettverk. Men denne gangen var han ikke alene. Som deltager i Talent Norges eliteprogram ArtEx har man tilgang til helsehjelp, i tillegg til mentor, coach og et bredt faglig nettverk. Og nå tok ArtEx-coach Kéa Ostovany grep.

- Jeg var totalt blokkert. Ble irritert, og gikk gjennom alle mulige destruktive følelser. Men så hadde jeg Kéa. Jeg var helt ubrukelig, men hun ordnet alt med psykologen, sier Ahmed.

- I utgangspunktet ville jeg ikke at noen skulle involvere seg, og jeg prøvde å gjøre alt alene. Men på et tidspunkt gikk det ikke.

Fra oktober løsnet det. Da jobbet han 15 timer i døgnet, mest om natta slik han pleier, fram til ti dager før utstillingsåpningen i februar. Underveis var psykologen der, i tillegg til coachen Kea. Eksen hans stilte også opp.

- De har nesten holdt meg på plass. Jeg ser på Kéa som en profesjonell venninne, som jeg kan klage til og som kan gi meg gode råd, sier Ahmed. 

En kritisk kommentar

Ahmed er på god vei mot målet om å etablere seg som en stor, internasjonal kunstner. De komplekse verkene er gjerne inspirert av hans sudanske bakgrunn og oppveksten i Mekka i Saudi-Arabia, og byr på flere lag med mening og symbolikk.

«Glowing Phalanges» er intet unntak. Tittelen betyr glødende fingerledd, og de 99 gjenstandene i utstillingen kan sees på både som amuletter og bønneperler. Utstillingen springer ut fra hvordan det er å vokse opp i spennet mellom to muslimske kulturer: I sufismen, hos familien hans fra Sudan, er bønnekjedet sentralt, mens i wahhabismen i Saudi-Arabia er det forbudt.

- Læreren min i Mekka sa at hvis man dropper bønnekjedet og teller bønnen på fingrene, så vil fingrene lyse på dommedag, forteller Ahmed.

Gjenstandene holdes av hvite avstøpninger av Ahmeds høyre hånd, hvor fingrene er formet etter ulike bønnebevegelser.

- Utstillingen er også en kritisk kommentar til hvordan folk i Vesten har bidratt til å utnytte naturressurser. Det er brukt materialer som er hentet fra Afrika og andre steder i verden, fra suvenirfigurer kjøpt av folk som vil ha en bit av det «eksotiske» med seg hjem, sier Ahmed.

Prisnominert historieforteller

Den siste i rekken av prisnominasjoner er årets Lorck Schive Kunstpris. I begrunnelsen står at det Ahmed «bruker aktivt egen kropp som kunstnerisk materiale, og hans personlige biografi gjennomsyrer det kunstneriske prosjektet, der individuell, levd erfaring er drivkraft i et omfattende frigjøringsprosjekt.».

Selv beskriver han seg som en historieforteller.

-  Jeg jobber mye med mine opplevelser og min barndom. Det er ting jeg vil snakke om, sette lys på, kritisere og fortelle folk om, sier Ahmed, som har en mastergrad fra Kunsthøgskolen i Oslo.

Kampen for LHBT+-rettigheter er en sentral del av hans kunstnerskap. I 2008 flyktet han fra Sudan til Norge, fordi det var for risikabelt å være åpent homofil i hjemlandet. Selv om dødsstraff for homofili ikke ble praktisert, var det en del av lovverket fram til 2020. Fremdeles er det ulovlig å ha sex med noen av samme kjønn. 

- Hvis det ikke hadde vært for homofobien, så ville jeg aldri kommet til Norge. Å flykte fra venner og alt man har, jeg ønsker ikke det for noen. Det er veldig vondt å se at landet mitt nå drukner i krig og konflikter.

Ved siden av kommende kunstprosjekter, har Ahmed et stort langsiktig mål: Å arrangere pridefestivalen The Nile Pride i den sudanske hovedstaden Khartoum i 2030.

- Jeg tror det er mulig. Det er veldig mye hat, men samtidig er det også håp.

Da han reiste tilbake til Sudan i 2018 var det etter grundige forberedelser og med strenge sikkerhetstiltak, en opplevelse vi får bli med på i dokumentarfilmen «Kunsten å være syndig».

Lever med drapstrusler

Besøket i Sudan resulterte også i fotoutstillingen “Carrying the face of ugliness”, etter møter med flere LHBTI-personer som holder identiteten sin skjult av frykt for forfølgelse.

I Sudan betyr ordtaket «å bære det stygge ansiktet» at man tar tak i et problem og bærer skylden for det på vegne av en gruppe. På Oslo S, Ski stasjon og Gardermoen kan vi se flere av de sterke bildene i storformat, hvor Ahmed stiller seg foran skeive aktivister fra hjemlandet.

Selv er han kjent som Sudans første åpne homofile mann.

- Jeg kom ut av skapet i 2015. Da startet livet mitt. I åtte år har jeg vært i et liv som er mitt eget.

Under pandemien hadde Ahmed en serie med livesendinger på Facebook, hvor han snakket om ting folk lurer på om homofili, om religion og sex. Flere millioner fikk med seg sendingene.

- Det er blitt populært på en måte som er litt farlig. Jeg kan ikke reise hjem lenger, det er altfor mye drapstrusler.

Han forsøker å distansere seg fra det til tider voldsomme hatet i sosiale medier.  

- Jeg har levd med så mye stress og redsel at jeg nesten har blitt nummen for trusler.

Døden kommer til å skje uansett, påpeker Ahmed. Kanskje en bilulykke, kanskje en forstyrret person. Kanskje helt naturlig som 70-åring, hvem vet.

- Det er ikke så mye å bekymre seg for. Jeg bruker ikke redsel for å styre mitt liv.

- Verdt hver senebetennelse

Likevel: I Norge gir det ham en trygghet å være så profilert. Heldigvis strømmer det også på med gode ord, inkludert under samtalen med Talent Norge på Kunstnernes Hus.

En eldre kvinne kommer bort, og skryter av utstillingen. “Det må du ta med deg” sier hun til Ahmed, og legger hånden på skulderen hans.

Han smiler, og forteller om en annen opplevelse som også gjorde inntrykk.

- En gjeng pensjonistdamer kom bort til meg, og hun ene sa: «I dag er min 80-årsdag og jeg valgte å komme hit. Det var noe av det beste jeg har gjort. Vi er sju kjerringer som koste oss!». Sånt gjør det verdt hver eneste senebetennelse, vondt i ryggen og netter og dager hvor jeg er helt utslitt, men må jobbe.