– Det gjelder å slække skuldrene litt

Tekst og foto: Johanna Holt Kleive

Kristin og Bernt Bjørn blir omtalt som bautaene innenfor fri scenekunst i Tromsø. I 1983 var Bernt en av grunnleggerne av Nord-Norges første frisceniske gruppe, Totalteatret, hvor Kristin ble med i 1985. Nå driver de kompaniet Ferske Scener sammen med Kristina Junttila. De har også brukt mye tid og krefter på å bygge opp RadArt - et nettverk for frie kunstnere i nord. Men i dag skal vi først og fremst snakke om et nytt talentprogram Kristin fikk ideen til, og som de har stabla på beina i regi av RadArt.

Talentprogrammet UREDD er et springbrett for unge kunstnere som står på terskelen til en karriere. Det er en arena for idéutvikling, nye samarbeid, erfaringsutveksling og veiledning. Talentene får utdelt hver sin mentor, og det blir arrangert fagsamlinger som gir et innblikk i frilanslivet - det kan være alt fra regnskapsføring til prosjektutvikling til markedsføring. Det trengs, om vi skal tro kunstnerduoen.

– Det vanskeligste av alt er å selge seg selv. Det er no dritt, sier Bernt og ler.

Vi har nettopp satt oss ned på en av Tromsøs hyggeligste kaféer - Amtmandens 50.

– Virker det begrensende å måtte forholde seg til et marked?

– Det er alltid noen begrensninger i scenekunst. Kunsten oppstår i møtet med publikum. Man må ha et marked, selv om dette markedet noen ganger består av få mennesker. Frihetsbegrepet i scenekunsten kan til tider være vanskelig, fordi man ikke er aleine om greia si, som en maler eller forfatter eller komponist kan være det, sier Kristin.

– Uten publikum, ingen scenekunst. I kontrakten mellom kunstner og publikum ligger noen klare rammer. Du må ha noen ressurser for å få med publikum, og må dermed også gjøre litt reklame. 

Å drive med fri scenekunst handler tross alt ikke bare om den enkelte utøvers drømmer, visjoner, skaperevne og kreativitet. Det handler like mye om å bli trodd på, og finne gjennomføringsmuligheter.

–I Norge har vi enn så lenge det beste støtteordningssystemet for kunst i Europa. Men nåløyet er trangt. Noe av det som har slått meg er at de unge talentene har en enorm respekt for det å skrive søknader og banke på dører. De synes det er mye tøffere enn vi trodde, sier Kristin.

– Er det en form for selvhøytidelighet?

– Jeg vil heller si at det er en sårbarhet. Kunstutdanning handler veldig ofte om å kle av forsvarsverk og åpne seg. Men så snart du møter bransjen er du nødt til å ha frakken på, sier Kristin.

Selv er Kristin og Bernt opptatt av å formidle at man ikke dør av et nei.

– Det gjelder å holde det gående, men du er nødt til å skaffe deg alliansepartnere som støtter deg når det ikke går så bra. Du må ha noen å dele vrælene dine med, det er sånn vi overlever alle sammen, sier Kristin og smiler lurt.

– Og så gjelder det å slække skuldrene litt. Vi som har holdt på en stund vet jo at det er alt for tidlig å finne sitt kunstneriske uttrykk i tjueåra, legger Bernt til.

– Hvor lang tid tar det da?

– Lang tid. Kunsten vi har utvikla gjennom åra, om man kan kalle det kunst, har endra seg hele veien. Vi vet mye mer om hva vi vil enn vi gjorde for femten år sida.

– Konklusjonen er at man må bli ganske gammel?

– Jepp. Minst 50 år, sier Bernt og ler. Han understreker at de unge talentene med hell kunne vært litt dummere.

– De er så fornuftige! Sier Bernt og tar seg en slurk kaffe.

– Jeg liker ikke fornuft. Ikke for mye av det i alle fall. Om du ikke tar noen sjanser, kan du ende opp med å ikke få gjort så veldig mye.

Foto: Johanna Holt Kleive

Ferske Scener

Hverken Kristin eller Bernt Bjørn har vært fast ansatt på en institusjon. Når jeg spør dem om de har savnet faste vaner og kontortider fra 9 til 17, svarer de nei uten å nøle.

– Jeg har vært innom Hålogaland Teater med ujevne mellomrom, og blir fort glad for at jeg ikke jobber der fast, sier Bernt.

Kristin og Bernt har gjennom mange år opparbeidet seg en unik posisjon med mye frihet. Ikke minst har folk lyst til å jobbe med dem. Det er en privilegert tilværelse, forteller kunstnerduoen.

– Har dere aldri måttet kjempe for posisjonen dere har i dag?

– Jeg vil si det gikk lekende lett, sier Bernt og humrer.

– Jeg foreslår at dette intervjuet kan hete “Mitt liv som lek”.

Vi har med to ekte pønkere å gjøre, tenker jeg i mitt stille sinn.

– Hva er hemmeligheten?

– Hehe. Jeg tror det bare handler om at noen har evne til å ta livet litt lettere, og ikke grave seg ned når det går galt.  En sånn en er Bernt. Han har alltid visst hva han vil, sier Kristin.

Kristin på sin side, har vært preget av tvil opp gjennom årene. Da hun begynte på forfatterstudiet, sa hun til seg selv at hun aldri skulle drive med teater mer. Hun følte seg ikke hjemme i miljøet. Dessuten orket hun ikke å utsette seg for alle avslagene. Men Bernt hadde en annen plan. Totalteatret som hadde vært en viktig del av livene deres i nesten tyve år ble lagt ned, men Bernt var langt fra ferdig med teater.

– Han overtalte meg til å starte Ferske Scener sammen med ham. Han lovet på tru og ære at det bare skulle være en 50 %-stilling, sier Kristin og skrattler.

– Nei, det gjorde jeg ikke! sier en protesterende Bernt.

Arbeidet med teater har siden den gang vært altoppslukende. I Totalteatret jobbet de døgnet rundt, og var ute på turné i lange perioder. Det var bare et spørsmål om tid før de begge fikk hjerter i øya.

– I 1988 ble vi kjærester, sier Kristin.

– I 1987, retter Bernt.

Vi bestiller mer kaffe.

– Vi er jo ikke superoriginale noen av oss

På spørsmålet om hvilke fordeler fri scenekunst har sammenlignet med insitusjoner, svarer Kristin at det er muligheten til å kunne bevege seg inn og ut av ulike sammenhenger.

– På Hålogaland teater er det i all hovedsak to valg: Skal vi gjøre det på den store eller lille scenen? Det er selvfølgelig ikke så svart-hvitt, men i utgangspunktet må man forholde seg til klarere formler, sier Kristin.

Kristin og Bernt er opptatt av den egne stemmen. Den kjennetegnes ikke nødvendigvis av originalitet.

– De fleste av oss er ikke superoriginale. Det er jo faktisk sånn at de fleste av oss er helt normale. Dette gjelder også scenekunstnere, sier Kristin.

Hun tror forresten ikke det er mulig å drive et talentprogram som utelukkende plukker ut eksepsjonelle talenter. Man vokser og finner egenart ved å jobbe, sparre med andre, og ved undersøke hvor man føler seg trygg og hva man liker.

– Det er jammen meg nødvendig at vi har scenekunstnere som folk kjenner seg igjen i også. Vi kan ikke bare være superenere. Det må være noen som kan fortelle noe helt vanlig!

– Men det er et faktum at det er krevende å være frilanser. Må dere ikke være litt strenge iblant?

–Da vi starta UREDD hadde vi utelukkende fokus på å bygge opp og skape. Vi ønsket å vise at det er mulig å leve av fri scenekunst i Nord. Men innblikk i bransjen fører jo selvsagt til at mange realitetsorienteres, forteller Bernt.

Bernt og Kristin minnes en tid der det var mulig å realisere det aller meste innenfor fri scenekunst. I dag er det mange om beinet, og det blir utdanna ekstremt mange skuespillere og dansere.

– Er det for mange?

– Ja, det tror jeg, sier Bernt.

– Tja, i alle fall for mange til å kunne gjøre det som hovedgeskjeft. Men vi er opptatt av å formidle at det ikke er så farlig å gå inn og ut av rene kunstscener. Vi er ikke så redde for det ureine, sier Kristin.

Det ureine i denne sammenheng er andre typer jobber. Dramatikeren mener det kan være givende å skaffe seg andre typer historier og erfaringer.

– At du får noe igjen for det avhenger av hvordan du ser på verden. Det trenger ikke være negativt hvis du klarer å gå inn og ut av de ulike rommene, og ikke ender opp som en bitter person på fireogførr som sier at du egentlig er skuespiller, sier hun og ler.

En vitamininnsprøyting

Kaffekoppene er tømt, og vi nærmer oss slutten av intervjuet. Det slår meg at kunstnerduoen har vært enige med hverandre i mange ting underveis. Er det en fare for at man forstår hverandre for godt i dette miljøet?  

– Maria Utsi som er leder for Festspillene i Nord Norge sier at kunstfeltet kommuniserer på en ekskluderende måte , og det gjelder like mye innenfor vårt felt, hevder Kristin.

– Hva kan gjøres for å nå ut til flere?

– Vi har snakka masse om det i vårt miljø, fordi vi er mange som har et ønske om å gjøre verden til et bedre sted, hvor banalt det enn høres ut. Vi ønsker å bruke stemmen vår bevisst. Snakker vi til en menighet som bærer på de nøyaktig samme holdningene, blir det lite fart i sakene, sier Kristin.

Nettopp derfor er UREDD et nødvendig tiltak, understreker hun.

– Effekten av UREDD har vært som en vitamininnsprøyting for miljøet og mentorene.

– Vil det si at ungdommene er friske og vitale, og at dere er gamle mennesker med jernmangel?

– HAHAHAHAHA!

Bernt og Kristin skattler. Lite selvhøytidelighet å oppdrive hos disse to. Jeg tenker at det må være alle tiders å ha dem som mentorer.

– Ja, du kan si det slik. Det er en sånn angst for å lukke oss inne. Vi ser nå at mange har vært aktive i miljøet i snart ti år, og da tenker vi OBS - hvem blir de neste? Vi må fornye oss.

– Vil det si at UREDD også fungerer som en rekrutteringsbank? En måte samle unge kunstnere med nord-norsk forankring?

– Helt klart. Det er mye potensiale for fri scenekunst i nord, som er mye av grunnen til at vi skapte UREDD. Kan vi utvikle noe nytt og særegent, kan vi sørge for at det er mye kunstnerisk spennende ting som skjer her? Tromsø er bra utgangspunkt, det er en by i konstant forandring, med et stort internasjonalt universitetsmiljø, og med massevis av engasjerte og utadvendte folk. Det er en spesiell type folk som gir en egen puls til byen.

UREDD er muliggjort og finansiert av Talent Norge og SpareBank 1 Nord-Norge, som de tre siste årene har samarbeidet om talentutvikling i Nord-Norge. Vi har bidratt og skal fortsette å bidra til langsiktige og gode talentsatsinger i Nordland, Troms og Finnmark.  

Les mer om UREDD her!