– Skal du komme deg fremover, må du tillate folk å pirke borti dine saker

Av Johanna Holt Kleive
Foto: Knut Åserud 

– Det var Bjørn Eirik Olsen fra gamle Sparebanken som kom bort til meg under Varangerfestivalen i 2015 og utbrøt: faen, det dere driver på med er jo talentutvikling. Har dere vurdert å snakke med Talent Norge?

Jeg møter Robert Lundgren på Edge hotell i Tromsø under Insomniafestivalen. Det er ikke for ingenting at han blir omtalt som kulturkongen i Vadsø, spesielt kjent for sitt svært stødige øre. Det er bare å spørre ham om hvem han tror mottar neste års Spellemann, og han vil trolig ha rett i sine antagelser. Men nå sitter han altså her og meddeler at de ikke ante at de drev med talentutvikling for noen år siden.

– Vi kalte det for egenproduksjon. Det vi gjorde, var å samle de artistene og bandene som finnes her oppe i nord, utfordret dem på samarbeid og sjangeroverskridelse og fulgte dem fra start til slutt, i alle ledd. 

Kort tid etter skrev festivalsjefen en søknad til Talent Norge og fortalte om alt det spennende som skjedde i Vadsø. I 2017 ble “Varanger Talent Academy” opprettet.

Delekultur

– Å få tildelt midler av Talent Norge til et talentutviklingsprosjekt er én ting. Det er først når man lager klynger og deler kompetanse på tvers av arenaer med ulike innfallsvinkler, at det virkelig skjer ting. Det er dødsartig! Det er en gevinst som er vanskelig å sette fingeren på eller måle i penger, sier Lundgren.

Delekultur er et fenomen man ser for lite av i Norge, mener han. Hjemlandet er ikke noe særlig bedre. Samtlige av svenske festivalsjefer han har møtt på sin vei har litt for mye eierskap til egne festivaler.

– Jeg har en teori om at hvis du skal komme fremover, må du tillate folk å pirke borti dine saker, din kunst og det du jobber med. Har du et konservativt holdningssett til det du holder på med, er det fare for at du blir stående på stedet hvil. Men da kan du fort gå glipp av noe eksepsjonelt. Og motsatt: det kan gå til helsike.

Hva tror du er grunnen til at KulturNorge er så lite delevillig?

– Jeg tror man er litt engstelig og mangler selvtillit rett og slett. Vi jobber tross alt med prosjekter som ofte er hjertebarnet vårt. Men istedenfor å måtte tyne ut en masse ting av skallen hele tida, kan man faktisk dele med andre. Plutselig får du motivasjon eller inspirasjon til et prosjekt du aldri hadde kommet på selv.

Lundgren vil forresten utfordre begrepet “talent”. Han mener uttrykket er for snevert og fort kan ødelegge potensialet det rommer.

– Jeg, og mange med meg, assosierer ordet talent med en person som er ung og lovende. I mine øyne handler ikke talent om alder, det handler om at vedkommende har funnet sitt hjem.

Sitt hjem?

– Ja, det kan være folk som har drevet med skuespill i 15 år uten at det har løsna for dem. Så begynner de med sang, det sier bom, og de gjør plutselig musikerkarriere. Det viser seg at man er et supertalent, men at man ikke har oppholdt seg på riktig sted, ikke i sitt egentlige hjem.

Når du sier hjem, har du opplevd at talentene på Varanger Talent Academy har opplevd å være usikre på retning, for så å komme nettopp dit? 

– Ja, for mange er det slik. Det går spesielt på selvtillit, og få dem til å tro at det de driver med er bra. Ingeborg Oktober som stod for bestillingsverket under fjorårets festival, kom bort til meg i 2017 for å høre om hun kunne opptre på den lokale jazzklubben i Vadsø med et par låter. Jeg ba henne sende meg noe musikk, og det jeg hørte … det var satan så bra. Jeg svarte at hun ikke skulle opptre på jazzklubben, men på Varangerfestivalen neste sommer. Dette vinner man spellemannspris på, svarte jeg. Og det gjorde hun.

Også Hollow Hearts startet som et relativt ukjent band. I dag turnerer de over hele Europa. Mye takket være sin deltakelse i Varangerfestivalens talentprogram, og at de vant talentprisen Arctic Talent som festivalen deler ut sammen med Vår Energi AS.

Hollow Hearts under mottakelsen av Arctic Talent prisen i 2018. Foto: Tuva Åserud

Dialogmøter

Hvor kommer denne evnen til å oppdage talenter fra?

– Haha, jeg høres kanskje litt høy på pæra ut nå, men har man hørt og jobbet såpass lenge med musikk, får man en sans for hva som er bra. Det kan være nær sagt hva som helst, og er aldri sjangerdefinert. Det er derfor det er så gøy å gå på en elektronikafestival som Insomnia.

Lundgrens entusiasme for ukjente landskap har også gjort han til en stor initiativtaker i Talent Norges klyngesamarbeid i nord. Han arrangerte sitt første innspillsmøte under årets festival.

– Rundt 15-16 folk fra ulike satsinger i nord var samlet, og hadde en veldig bra session. Flere av oss er allerede i gang med spennende prosjekter på tvers av disipliner som et direkte resultat av møtet. Fordelen med nord er at man ikke trenger så mange samlingspunkter for at det skal begynne å skje ting. Det er lite miljømessig, og det tar ikke lang tid før du kjenner alle nøkkelpersonene.

Er det en stor entusiasme og energi i Vadsø som inspirerer folk, kanskje?

– Det at vi kan arrangere Finnmarks største musikkfestival sier jo mye. I år hadde vi 11 500 besøkende på en plass der det bor 6000 innbyggere. At vi i tillegg tør å ta sjanser og booke artister ingen andre festivaler gjør, tror jeg merkes.

En populær anekdote Lundgren pleier å trekke frem når det gjelder å ta sjanser, er den om da lille Vadsø ble forvandlet til verdens navle en helt vanlig novembermåned i 2015.

– I Vadsø har vi et kunstneratelier der kunstnere kan bo gratis en måned for å utvikle kunst. I 2015 fikk vi besøk av en engelsk kunstner som hadde fortalt alle vennene sine om at hun skulle tilbringe hele måneden i spennende Arctic Norway, og alle ble stoka på å komme, dette er jo utenfor allfarvei, men ingen kommer hit uten at man kjenner noen. Hun lurte på om vennene hennes kunne komme på besøk, og om lille Vadsø kunne arrangere noen konserter? Hun hadde visst noen musikervenner som kunne tenke seg å spille. Jeg var litt skeptisk, men bestemte meg for å høre mer og inviterte henne på kaffe på jazzklubben. Da hun la frem listen over hvem som skulle komme … Hva skal jeg si. Dette var folk fra REM og Led Zeppelin, ja, altså, lista var bare helt sånn hinsides med verdensmusikere. 

Tre måneder senere kom 30-40 musikere, BBC og the Times til Vadsø for å delta på den hjemmesnekra minifestivalen Ice Station.

– Hver dag hadde vi pressekonferanser her i Vadsø, og Peter Bruck i R.E.M satt på den lokale pøbben og drakk øl med meg! Hahaha!

Punk

Så hvordan kommer man seg dit? Hvor begynner man for å kunne oppnå slike enestående resultater? Nettopp det prøver Robert å finne ut av gjennom sine innspillsmøter. 

– Jeg tenker at man må vise med konkrete eksempler, og hele tiden ufarliggjøre det. Jeg tror det er ganske stor enighet om at man må begynne å gjenbruke hverandres talentproduksjoner, og ikke minst bruke av de ressursene som er her i nord. Det handler om å åpne dører og dele!

Sånn sett er det en fordel å være sjef for en jazzfestival - verdens mest improviserte sjanger. Lundgren har sansen for dagens unge jazzere. De er etter hans mening langt mer åpne sammenlignet med hans generasjon. 

– Jeg kom inn i en verden som ikke var helt klar for meg, en uortodoks svenske som gav faen i tidligere normer. Terje Rypdal må spille, mente de, nei, hvorfor det, argumenterte jeg, han har alltid spilt, og da er det jo ikke noe gøy. Vi må finne på noe nytt. Jeg mener at jazzmusikere er som punkere - det finnes ingen regler, det er bare tut og kjør. Punkerne er ikke like flinke på instrumentene sine, men har en energi og innstilling som er mind-blowing. Jazzfolka på sin side, er dyktige på instrumentet sitt, men gir mer og mer blaffen i sjangre.

– Ingen vil forholde seg til det, de vil spille musikk! Det tror jeg bransjen også begynner å skjønne.


Talent Norge og SpareBank 1 Nord-Norge Samfunnsløftet arbeider for at de aller beste kunst- og kulturtalentene får tilgang til gode talentprogram der de bor. I tillegg vil vi støtte det regionale samarbeidet arrangere nettverksmøter og skape synergier mellom satsinger på topptalenter i Nord-Norge. Les mer om våre pågående satsinger i Nord.