Møt ArtEx deltager Ida Haugen

12.07.2024 / Jeg ønsker å oppnå en slags følelse av forandring. Hvis jeg kan bidra til at vi ser livene våre med et litt annet blikk, et nytt perspektiv, litt nye tanker, så har jeg oppnådd noe.

Foto: Agnete Brun

 

Navn: Ida Haugen

Alder: 32

Bosted: Oslo

Kunstfelt: Dansekunstner og koreograf

Program: Artex

 

Hvor lenge har du holdt på med din kunstform?

Jeg har danset siden jeg var veldig liten. Jeg startet å ta danseklasser ved Skien kulturskole da jeg var rundt 8 år gammel. Så da har jeg holdt på i 24 år. Profesjonelt har jeg jobbet som danser i akkurat 10 år i år.

 

Hvordan startet det?

Det startet hjemme i stua i barndomshjemmet i Skien, ofte sammen med søsknene mine. Mamma pleide å sette på karaoke-musikk, mens vi sang og danset til. Jeg husker også videoene hun viste meg av vietnamesiske barn i opptredener, i fargerike tyllkjoler og oppsatt hår. Jeg tror det påvirket litt av mine drømmer om å stå på scenen en dag. Oppveksten var preget av mye lek og oppfinnsomhet, og jeg husker jeg likte godt å kle ut min eldste lillebror i kostymene jeg valgte ut selv. Også hendte det at vi satt opp egne talentkonkurranser i stua med alle barna i gata, inspirert av “Stjerner i sikte” som gikk på NRK på den tiden. I tillegg til disse første åra hjemme, fikk jeg venner som også likte å danse. Hele barneskolen bar preg av mye koreografi-øving i friminuttene og før skolestart, og en haug med opptredener der vi fikk mulighet til å stå på scenen. Jeg vokste opp i popstjernenes æra, med Britney Spears og Spice Girls som forbilder. Jeg husker vi pleide å møte opp en halvtime tidligere på skolen for å  sminke oss og jobbe med koreografi til S-Club 7. At jeg fant venner med samme interesser som meg, har vært utrolig betydningsfullt, samtidig med at både egne og venners foreldre alltid har støttet opp og bidratt til at vi fikk opptre med både sang og dans så mye som vi gjorde. Jeg føler stor takknemlighet for dette.

På kulturskolen startet det med jazzballett i svarte glinsende jazz-bukser og høy hestehale. Så begynte jeg på ballett og moderne, deretter oppdaget jeg også street og hiphop, og jeg tror vel at jeg synes alt var gøy, rett og slett.

Da jeg begynte på ungdomsskolen startet fem av oss en dansegruppe, og vi begynte å lage egne koreografier og opptre på UKM. Så hadde Tine Fossmo en audition til Grenland Dansekompani, et kompani for unge dansere i regionen, som ville jobbe mer dedikert med dansekunst. Det var der jeg oppdaget flere uttrykksmåter i dansen, og at det fantes en annen måte å jobbe med dans på, som var mer eksperimentell og teatralsk. Denne tiden har betydd enormt mye for meg. Samtidig har årene ved danselinja i Skien påvirket stort, det ga muligheter for å oppdage koreografi på en annen måte og finne min egen stemme i dansen.

Etter danselinja reiste jeg ett år til Paris for å studere dans, og kom deretter inn på KHiO hvor jeg studerte samtidsdans i 3 år.

 

Hva ønsker du å oppnå med kunsten din?

Dette er et stort spørsmål. Når jeg står på scenen, håper jeg at jeg kan bringe noe nytt inn i livene til de som ser på, i form av en opplevelse, en følelse eller et øyeblikk. Det er vanskelig å si hva jeg ønsker å oppnå i den forstand, men fra et utøverperspektiv, ønsker jeg at publikum skal sitte igjen med en slags følelse av å ha sett noe som betyr noe. At det er verdifullt det som skjer her og nå, at det er noe annet enn det som skjer i livet utenfor i akkurat dette øyeblikket vi har sammen. Fordi det er alltid et samspill mellom utøveren og publikummeren. Det er ikke kun opp til det som foregår på scenen, å kunne skape endring, men publikummeren som kommer og ser på har også en mulighet for å være åpen nok, tilgjengelig nok, til å ta innover seg det som skjer. Også kan jeg bare håpe på at det jeg gjør er godt nok til å få den andre som ser på til å ville følge med.

Som koreograf, og i eget arbeid, fra et ytre skapende perspektiv, så vil det være det samme. Jeg ønsker å oppnå en slags følelse av forandring. Hvis jeg kan bidra til at vi ser livene våre med et litt annet blikk, et nytt perspektiv, litt nye tanker, så har jeg oppnådd noe. Men, den store drømmen er å få til ekte forandring, der vi som mennesker ser hverandre og verden på en helt ny måte, på en måte som en ikke klarer å uttale med en gang, men som vil skape endring over tid, der det virkelig krever tid for å skape forandring hos mennesket.

 

Foto: Tale Hendnes

 

Jeg tenker på at det er en form for fredsarbeid å skape kunst, fylt med kjærlighet. Sosiale strukturer som er så innarbeidet i oss mennesker, gjennom kultur og samfunn, normer og regler, påvirker livene våre så sterkt. Ofte er det ubevisste tanker overfor oss selv som tar styring, og som bestemmer hvordan vi er med hverandre og mot hverandre som mennesker. Jeg ønsker at vi klarer å se forbi kategorier vi plasserer hverandre i, og at vi klarer å se hverandre som mennesker. Vi er mer like enn vi tror. Det er så mye usynlige erfaringer og usagte tanker vi går og bærer på, som krever så full bevissthet for å oppdage, både hos en selv og hos andre. Klarer kunsten jeg skaper å bidra til mer bevissthet for hvordan vi lever livene våre, hvordan vi ser hverandre, vil jeg føle at jeg har oppnådd noe stort.

 

Hva er din visjon med kunsten din?

En visjon handler for meg mer om selve ideen bak det som blir skapt. Denne visjonen vil endre seg ut fra hva jeg ønsker å skape. Ofte kommer visjonen sammen med en opplevelse av hvordan jeg opplever verden her og nå. Da påvirker alt som skjer i verden, hvordan jeg vil skape.

Akkurat nå er min visjon med kunsten å bidra til en større forståelse av hverandre, og seg selv. At vi alle bærer med oss erfaringer fra barndom og oppvekst, som påvirker hvem vi er i dag, men at vi også bærer med oss erfaringer fra tidligere generasjoner, og de som har vært tilstede her på jorden før oss. Jeg bryr meg mye om hvordan kanalisere energier fra det som allerede har eksistert, og å være i kontakt med denne usynlige energien i livene våre. Det kan for eksempel handle om hvordan naturen eksisterer, at vi må bidra til å gi kjærlighet til naturen vi omringes av, og være bevisste betydningen av naturens kraft for våre liv og de nestes liv. 

Jeg er også fascinert av selve scenekunsten og kraften i det å skape magi og noe som ikke eksisterer fra før. Der det allerede finnes så mye produsert i verden, kan kunsten gjenoppdage, gjenbruke og skape om noe som allerede eksisterer. På den måten har jeg stor respekt for tradisjonelle teknikker og selve håndverket i noe som er utarbeidet over lang tid. Fordi det gjør at vi også kan være nyskapende og tenke nytt. Jeg ser verdien i å forsøke å forstå hva generasjoner før oss har skapt, og også lære gamle tradisjoner og teknikker som finnes, for å sette dette i et perspektiv som finnes i dag. Om det ikke er å lære det hele, finnes det en enorm inspirasjon og kraft i å sette seg inn i en historie som allerede har eksistert.

Jeg snakker også om å kanalisere energier i form av det spirituelle gjennom kunsten, der jeg ofte får visjoner som baserer seg på en slags spirituell kraft. Det er gjerne svært tydelig hva jeg ser for meg, når visjonene først kommer, men ikke alltid like forklarlige. Det hender jeg vet akkurat hva jeg ser etter og vil uttrykke, men ofte er det også en lang reise og utforsking helt til siste slutt, frem til premiere og så lenge prosjektet foregår.

Visjonene med kunsten kan endre seg og gå gjennom en lang rekke utfordringer på veien, både mentalt og fysisk i rommet det skapes i. Jeg liker å skape ut ifra en tydelig retning og ide, men det er igjennom alle møtene på veien, at selve kunsten skapes. Menneskene involvert, stedet det skapes på, hvor det skal ende opp, tidsbegrensningene, de økonomiske betingelsene, det som skjer i verden på samme tid, det påvirker visjonene jeg hadde i utgangspunktet. Allikevel prøver jeg å minne meg selv på visjonen som dukket opp i første stund, for å komme tilbake til der det hele startet.

Et konkret eksempel er da jeg skapte Hot Moon, som var en utendørs forestilling som ble spilt under fullmåne på taket på Gunerius parkeringshus. Der dukket visjonen opp fra en kveldstur i måneskinn, og kunne ane både en konkret stemning og følelse av at månen spilte en betydelig rolle i livene våre. Samtidig dukket det opp en artikkel i Aftenposten der det stod «(...) månen er hottere enn den noen gang har vært». Jeg tror visjonene mine blandes med tilfeldigheter, hvordan jeg ser og opplever verden her og nå, og i relasjon til hvordan samfunnet utvikler seg.

I mitt soloprosjekt som jeg skal i gang med til høsten, har visjonen utviklet seg over lengre tid. I det prosjektet kom ideene tydelig fram for meg gjennom en personlig refleksjon over min egen bakgrunn og tilhørighet til Vietnam, min mammas hjemland. Hun kom til Norge som båtflyktning, det er en hendelse før min tid jeg alltid har hatt med meg i livet, men ikke egentlig forholdt meg så konkret til. Gjennom ulike store hendelser i verden de senere årene, sammen med en dypere forståelse av min egen eksistens i verden, har dette prosjektet føltes svært riktig å realisere. Pandemien tvang frem nye måter å tenke på, og visjonen i dette prosjektet kom fra en mer tematisk tilnærming. Det har vært med meg i 4 år, og det blir stadig tydeligere for meg hvilken retning jeg ønsker å utforske. Nå kjenner jeg at det er mer konkrete bilder som dukker opp. Det tror jeg kommer av at jeg har latt refleksjonene modne, parallelt med forarbeidet, reiser, samtaler, skriving, og den fysiske prosessen i studio, og nye tanker som dukker opp underveis.

Av og til er det godt å jobbe under tidspress, jeg vet at jeg kan finne inspirasjon til å jobbe under tidspress med en tidsavgrensing, fordi det kan tvinge frem konkrete ideer og effektiv måte å jobbe kreativt på. Men, før en kommer i gang med å realisere visjonene, er det så verdifullt å ha nok tid til å gjøre forarbeid og research. Nå kjenner jeg meg svært klar til å sette i gang den kreative prosessen, med et konkret mål om at det skal bli en ferdigstilt forestilling.

 

Foto: Tale Hednes. Fra residens med soloprosjektet Rose Water. 

 

Hva kjennetegner kunsten din?

Jeg jobber ofte utforskende, med et eksperimentelt og lekent blikk. I dette ligger det noe svært konkret og tydelig, gjennom en visjon jeg har sett for meg. Jeg trekkes mot det dynamiske, og det fysiske bevegelsesspråket. Det er fascinerende å finne opp et eget språk i bevegelsene, og bruke tid på å lete seg frem til noe som kan oppleves tydelig nok.

Jeg liker tvetydigheten i et språk, og motsetningene som finnes. Der det finnes noe usagt, er det også litt mystikk. Å forsøke å holde på noe som ikke ennå har gitt svar, finner jeg inspirerende. Bevegelsesspråket er sanselig, og jeg er opptatt av hvordan det føles å utføre bevegelsene, fremfor nødvendigvis en konkret form.

Når det er sagt, kan jeg også bli svært betatt av noe som har et konkret formspråk, som klassisk ballett for eksempel, eller militær-marsjeringer. Jeg bruker ofte kaos- og orden prinsipper når jeg skaper. Jeg kan være glad i å skape konkret materiale, der det også kan jobbes med rytme og tellinger, eller der koreografi skapes til tydelig tekst eller musikk. Synkronitet for meg gir en følelse av en enhet. I dette ligger det en sterk kraft i å bli til en felles mekanisme.

Selv finner jeg inspirasjon i å jobbe med humor og en form for ubegrenset kreativitet i et rom. Sammen med Oslo koreografiske, et kunstnerkollektiv jeg er en del av, har vi utforsket en del av dette, og der tror jeg det også handler om å skape et såpass trygt kreativt rom der vi tør å prøve og feile. Det er så viktig i en kreativ prosess.

Jeg vil nok si at jeg jobber virtuost med bevegelser, der jeg liker å komme i en egen flytsone når jeg jobber. At noe er levende, ikke stillestående, men med kraft, intensitet og dynamikk. Jeg forsøker også å verdsette pausene og stillheten i kunsten, og flette dette inn i måten jeg jobber med dans på. Å gi plass til mellomrommene, der det kan tolkes og skapes nye forbindelser.

Arbeidene jeg er en del av kan være så svært varierte, og derfor vil jeg også si at det er ikke lett å kategorisere meg selv. Jeg finner dessuten svært stor glede og inspirasjon i å være en del av ulike prosjekter, enten om det er mer mot det teatralske, improvisatoriske, eller å ta del i et allerede satt materiale og arbeid. Sånn sett er jeg veldig lidenskapelig opptatt av flere aspekter ved dansen og ved scenekunsten.

Det blandes gjerne også inn elementer av humor, absurditet og bruk av stemme gjennom sang eller tekst. Jeg har mye koreografisk materiale og metoder jeg så gjerne vil videreutvikle. Enten om det er å få jobbe med skuespillere ved et teater, skape koreografi for en opera, koreografere en musikal, det er så mye jeg vil realisere og erfare fremover. Å jobbe skapende er en evig prosess. Det er også flere ideer med koreografi jeg har i tankene, også for film eller med et større orkester. Men aller først skal jeg i gang med å lage en soloforestilling.

For meg er det å jobbe utøvende, koreografisk, eller som underviser ikke så langt unna hverandre, det henger gjerne sammen. Jeg skaper fra et kroppslig og fysisk perspektiv, og sånn sett er jeg alltid i kontakt med det utøvende som danser, selv om jeg også koreograferer eller underviser. Å jobbe som danser i kunstneriske prosjekter, i samarbeid og i ulike settinger, er vanvittig givende. Det er noe jeg vil komme til å fortsette med så lenge jeg kan.

 

Hva liker du best med programmet du er en del av?

At vi ikke føler oss så alene i vår egen kunstneriske praksis, eller i arbeid i samarbeid med andre. Det er utrolig godt å ha et støtteapparat i ryggen, i både små og store kriser underveis, eller når en trenger hjelp til å finne ut av noe. Vi har fått god coaching underveis, noe som har bidratt til å styrke egen selvfølelse i det å jobbe med et så skjørt og sårbart yrke. Jeg vil si at kombinasjonen med coaching, og å være en del av et større nettverk, har vært noe av det beste med ArtEx. Det å vite at det alltid er noen der en kan spørre, er utrolig verdifullt. Det er en inspirerende gjeng å være en del av, der vi er ti kunstnere fra ulike fagfelt. Å få nye bekjentskaper underveis har også vært en stor glede. Mentorskapet har også vært svært verdifult, gjennom inspirerende samtaler, og tett hjelp og støtte på konkrete prosjekter.

 

På hvilken måte har det bidratt til din kunstneriske utvikling?

Det har motivert meg til å jobbe ekstra målrettet i prosjektene jeg har begitt meg utpå. Det har en sammenheng med min kunstneriske utvikling, fordi det å tørre å drømme stort, sette seg noen konkrete mål underveis, har bidratt til en slags forløsning i det kreative.

Jeg har også fått hjelp til å ta noen valg som har vært viktige for meg. Dessuten har jeg fått verdifull støtte fra min mentor Kristin Inao som har vært til stede og tatt arbeidene jeg har vært en del av seriøst, både gjennom samtaler, ytre øye, eller fysisk jobbing i studio.

 

Foto: Tale Hednes.

 

På mange måter har dette året gått altfor fort, og for min del har det vært en personlig reise samtidig med min egen kunstneriske utvikling. Jeg håper at det fremover kan ha sådd noen frø. Men jeg vil si at det har bidratt til å legge livet til rette slik at den kunstneriske utviklingen skal få lov å få sin plass. På den måten har coachingen vært utrolig viktig.

Jeg har jobbet mye med å reflektere over hvilke valg jeg tar ut ifra det som betyr noe for meg. Det har også handlet mye om å passe på å ta vare på seg selv mens det skjer mye på en gang. Sånn sett har jeg også fått det litt bedre i en frilanstilværelse, selv om det kan være hektisk og føles uoversiktlig til tider, finnes det måter å hjelpe seg selv på, som letter på trykket på flere hold. Å ha dedikert seg til å jobbe med kunst, er en måte å leve på, så en må virkelig finne en god balanse, selv om den ikke alltid er til stede. Det gjelder å finne de gode måtene som funker for en selv.

ArtEx har også åpnet opp for nye muligheter, som kunstfaglige reiser og nye inspirerende møter med mennesker og kunstnere jeg ser opp til.

 

Hva inspirerer deg?

Mennesker jeg møter på veien, kollegaer jeg får dele prosjekter med, det kan være virkelig inspirerende. Jeg inspireres av forestillinger jeg ser, enten om jeg liker dem eller ikke, så finner jeg ofte en måte å trekke ut noe som jeg kan ta med meg videre. Naturen, den er verdifull, det er en helt egen kraft som finnes i naturen, som ikke kan måles med noe annet. Det kan ikke sammenliknes med noe menneskeskapt på samme måte. Jeg kan bli inspirert av samtaler jeg lytter til, av reiser, av nye omgivelser, av å oppleve ulike kulturer. Det er så mye fascinerende i denne verden, så mye å oppdage, å lære, å forsøke forstå.

Jeg blir inspirert av stillhet, av at tiden kan stoppe opp i blant. Jeg blir inspirert av kunstnere som har levd før oss, og kunstnere som lever i dag. For meg er det viktig å se og oppleve kunst skapt av kvinner, og jeg blir gjerne trukket mot å oppsøke kunst som har blitt skapt med et blikk sett fra noen jeg kan kjenne meg igjen i. Jeg inspireres av kunstnere som bor og jobber i Norge i dag, både i egen generasjon og i eldre generasjoner, også fra andre kunstfelt enn dans og koreografi. Det å oppsøke utstillinger, se en film, se forestillinger, teater og dans, opera, musikaler, et stort spenn av kultur, det inspireres jeg av. Og ikke minst, av en god bok. Så, jeg blir vel inspirert av det aller meste?

 

Hvordan motiverer du deg selv?

Jeg forsøker så godt jeg kan å holde fokus på en ting av gangen. Å skrive ned og lage en oversikt hjelper på motivasjonen, for å få ting gjort. Jeg lager lister, lager tankekart, reflekterer en del, forsøker å kartlegge generelt.

Også er det dette med å ikke ha for mange inntrykk som kommer inn, jeg må noen ganger være litt selektiv på hva jeg velger å ha i livet mitt, for å klare å jobbe fokusert, og åpne opp for inspirasjon og motivasjon. Jeg har kanskje bare lært meg å akseptere at jeg behøver ro i tillegg til det som foregår på jobben, fordi prosjektene jeg er med i, krever såpass mye energi at hvile og ro er helt essensielt for å kunne jobbe godt. Å restituere, hvile, slappe av, det gir ny motivasjon. Og av og til finnes det ikke tid nok til dette, men da forsøker jeg å holde fokus på få ting av gangen. Noen ganger hjelper det også å ikke tenke altfor langt frem i tid, men å fokusere på det som skjer her og nå, og gjøre det aller beste ut av det en har framfor seg.

Det handler litt om å gi plass til inspirasjonen, som jeg tenker henger sammen med motivasjon. Hvis jeg føler meg inspirert, hjelper det så klart på å motivere meg selv. Da tenker jeg ikke så mye på motivasjon, det skjer litt av seg selv. Jeg motiveres også av tidsbegrenset arbeid, så det å vite at jeg har kun en spesiell tid til rådighet å jobbe på, hjelper. Rett og slett å være litt organisert, gir meg en ro og motivasjon til å jobbe videre. Å minne meg selv på hvorfor jeg gjør det jeg gjør innimellom, kan også gi en motivasjon i å fortsette. Det er fint å stoppe opp å forsøke forstå seg selv litt i blant.

 

Hvordan ser en vanlig arbeidsdag ut for deg?

Hvis jeg er med i et prosjekt med gitte arbeidstider, så starter det med oppvarming (som oftest egen-oppvarming der en styrer det selv, eller så deler en på å holde oppvarming i en gruppe, med mindre det blir gitt klasser). Så kan det være et par timer med utforsking, koreografi-innstudering, research-arbeid, fysisk utforskning, før en har lunsj, og fortsetter noen timer etter det, alt ettersom hva prosjektet innebærer. Hvis det er turné over lenger periode, så er det ofte det innebærer kjøring, planlegging, rigg, før en spiller forestillinger, og reiser tilbake igjen. I egne prosjekter under residens-perioden, kan det være lange dager med kreativt arbeid, fysisk jobbing i studio, og både for-og etterarbeid. Dette kan nok gjelde generelt i prosjekter.

Det er mye tid som går til forberedelser, og dessuten en god del tid som går til å gi det lille ekstra inn i eget utøvende arbeid. Jeg kan nok bli litt nerd på en del ting når jeg jobber, men jeg trives også med å dypdykke inn i detaljer.

Jeg vet med meg selv at jeg har en stor arbeidskapasitet, og dersom det er interessante prosjekter jeg er en del av, har jeg liten begrensing på hvor mye arbeid jeg kan legge i selve prosjektet. Det er vanskelig å bli fornøyd, men så lenge jeg kjenner at jeg har gjort mitt beste, så gir det en følelse av stor tilfredsstillelse. Jeg tenker ikke så mye på antall timer jeg jobber, det handler mer om hvilken energi og lyst jeg har til rådighet, og at jeg tilpasser det ut ifra det.

Hvis det er tider der det er roligere perioder uten et konkret prosjekt å gå til, går tiden som regel i å trene, ta vare på kroppen og helsa, skrive søknader, ha møter. Det er mye tid som går til å få ting til å skje. Samtidig er de rolige periodene svært verdifulle, både til å hente seg inn igjen, men også til å bli motivert og inspirert til å fortsette å skape. Det kan handle om å la tiden jobbe for seg, og la ideene komme litt av seg selv.

 

Hva er din beste kunstopplevelse?

Jeg vender ofte tilbake til Vollmond av Tanztheater Wuppertal Pina Bausch, som jeg så på operaen i Oslo i 2011. Det var noe med den oppriktige lidenskapen i dansen, leken i vannet, forbindelsen til månen, koreografien, danserne, musikken. Hennes verk har fortsatt å inspirere meg, og jeg har vært heldig å få se flere verk av kompaniet i etterkant, både i Paris og i Oslo. Sist var i Paris denne våren, da jeg fikk se Sweet Mambo ved Théâtre de la ville. Jeg tror det er noe med hennes verk der det er en forbindelse mellom noe som er større enn oss selv, samtidig som det handler om de mellommenneskelige relasjonene. Det rommer svært mye.

 

Hvem er dine kunstneriske forbilder?

Nå har jeg allerede nevnt Pina Bausch. Men, det er flere koreografer jeg ser opp til, både her hjemme og i utlandet. Jeg var så heldig å få møte Carolyn Carlson i Paris i vår, og hennes stykke We were horses som jeg så i Paris i 2013, satte spor. Filmene til Agnes Varda har inspirert meg stort, og jeg ser opp til den måten å skape et kunstverk på, gjennom et skapende og eksperimenterende blikk. Det er også flere forfattere, regissører og filmskapere jeg ser opp til, og det handler nok om at jeg blir sterkt påvirket av ulike kunstformer i tillegg til dansekunsten. Der det hos kunstnere finnes en nerve, intensitet, risiko og sårbarhet på samme tid.

 

Hva legger du i ordet talent?

Talent for meg handler mye om hardt arbeid. Det er en drivkraft som bør ligge bak, en type lidenskap, som får utløp på en eller annen måte. Jeg tror på at det handler om at en kan ha et medfødt talent, samtidig som det er en blanding av hvilke forutsetninger og miljø en har rundt seg for å få det til å vokse og gro. Talent er ikke utelukkende det ene eller det andre, men en kombinasjon fra flere hold. Det handler også om å bestemme seg, og virkelig gå for det en har sett for seg, lytte til sin egen indre stemme og ikke la seg påvirke for mye av andres eller samfunnets formeninger. I ordet talent ligger det å være dedikert og målrettet, og at en er villig til å jobbe hardt og smart for å oppnå det en ønsker seg. Også er det til syvende og sist opp til den ene det gjelder å finne sin egen indre motivasjon i å fortsette å utvikle seg. Jeg tror nysgjerrighet som egenskap er svært viktig.

 

Hva har det betydd for deg å være med i ArtEx programmet?

Det har betydd svært mye. Jeg merket selv da jeg søkte, at det ville bety stort å få være en del av ArtEx i det kommende året. Jeg var på et sted der jeg ønsket å oppsøke noe nytt, få hjelp til å sortere litt tanker, forsøke å forstå hva som var det viktigste for meg akkurat nå og fremover. Året før skjedde det en del ting på privaten, som gjorde at jeg trengte å ta ekstra godt vare på meg selv. Og det hang også sammen med hvilke valg jeg tok i mitt profesjonelle liv. Jeg føler at ArtEx har hjulpet meg på veien, og at jeg kan kjenne meg styrket etter dette året. Det har vært en prosess, som har vært med meg i alle mine prosjekter det siste året, som har satt ting i perspektiv, og bidratt til at jeg kan jobbe litt mer bærekraftig overfor meg selv fremover. I år fikk jeg også vite at jeg fikk to-årig arbeidsstipend fra Kulturrådet, som bidro til å styrke denne måten å tenke rundt arbeid på. Jeg ser frem til å jobbe med et dypere blikk på kunsten i den neste tiden fremover, og også til nye samarbeid som vil kunne oppstå på veien.

 

Hva har det betydd for deg å være en del av Talent Norges nettverk?

Det har betydd mye, det å vite at en er en del av et større nettverk. Det er så mange ressurser som finnes i Talent Norge, og jeg opplever at de er opptatt av å lære av hverandre på tvers av ulike felt. Det er inspirerende, og noen ganger ikke alltid like lett å forstå sammenhengene mellom næringslivet og kunsten, for eksempel, men allikevel tror jeg det har satt kunsten litt i et større perspektiv. Jeg håper at dansen kan få mer plass i et samfunn som er preget av et kapitalistisk syn, og at næringslivet og idretten ser verdien også i hva kunsten gjør for samfunnet. De felles verdiene vi deler, som fellesskap, tilhørighet, utvikling og nyskaping; det er mange aspekter ved kunsten som kan bidra til å gjøre verden til et litt bedre sted, forbi også selve kunsten som blir skapt. Det håper jeg flere kan se verdien av.

 

Hva holder du på med nå for tiden?

Jeg er nettopp ferdig med en forestilling ved operaen, De Syv Dødssynder med musikk av Kurt Weill og libretto av Bertolt Brecht. Der danset jeg rollen som Anna II, i regi av Hanne Tømta og koreografi av Georgie Rose. Det var et utrolig spennende prosjekt å gjøre, der jeg tolket en allerede satt koreografi, samtidig som jeg også innstuderte sangerne i koreografi på scenen. Jeg har lært så mye på kort tid, og også oppdaget at jeg kan bli sterkt fascinert av opera-sjangeren.

Samtidig er jeg i gang med nye prosjekter til høsten, der jeg jobber for tida mot en soloforestilling som har premiere i hjembyen Skien, samt Rosendal Teater i Trondheim. Jeg reiser snart til Vietnam for å gjøre research og besøke slektninger, der tematikken handler om å utforske min egen bakgrunn og tilhørighet til denne delen av meg selv og sette dette i et nytt perspektiv og lys.

Jeg har også nylig hatt siste forestilling før sommeren, der vi spilte Unison Puls av Unge Viken Teater under Heddagene. En fryd av en forestilling å gjøre der vi synger og danser for de aller minste. Ellers har jeg litt møter og slikt før det er sommerferie. Gleder meg til å hvile ut litt og hente inn ny energi, før jeg ser masse frem til spennende ting som skal skje fremover.